Frøy Gudbrandsen

Selv et knepent flertall er en stor triumf for statsminister Erna Solberg.

STATSMINISTER ERNA SOLBERG fortsetter, slik det så ut ved midnatt i går. Unngår hun å rote alt til det første året, vil hun bli stående igjen som den største Høyre-lederen i nyere tid. De borgerlige partiene har hatt det med å ødelegge for seg selv. En stabil, gjenvalgt regjering på høyresiden av norsk politikk er i naerheten av oppsiktsvekkende.

Også noen måneder tilbake i tid, virket hennes gjenvalg som en dristig spådom. Arbeiderpartiets fall på målingene gjennom sensommeren har vaert forbausende stort.

Sitter Solberg til neste vår, vil hun overgå Kåre Willoch. Høyres oppslutning var større den gangen, men det var før Frp tok et jafs av velgermassen.

DET OFFENTLIGE ORDSKIFTET har tidvis gitt inntrykk av at regjeringen er allment forhatt. Istedenfor ser den ut til å vinne et noe overraskende gjenvalg, der regjeringspartiene knapt mister oppslutning.

At en regjering taper velgere med tiden, er naermest en naturlov. Velgerne stiller høye krav til sine folkevalgte. Samlet mister også de fire samarbeidspartiene flere prosent av velgerne fra 2013.

Man skulle likevel tro Ap skulle klare å lokke flere over til sin side, gitt at regjeringen ligger såpass langt fra det politiske sentrum.

Eller kanskje ikke. Opposisjonen har gjort jobben og vel så det med å kritisere Høyres og Frps politikk. Endringene i praktisk politikk har likevel vaert moderate. Reformene regjeringen har gjennomført, er ikke langt unna det en tredje Stoltenberg-regjering ville gjort.

Det er nok også noe av grunnen til at Ap har slitt med å markere stor nok avstand til Høyre i valgkampen.

KRF OG VENSTRE har dessuten fungert som støtdempere for regjeringen. Begge går betydelig tilbake. Førstnevnte har hatt en fallende kurve i mange år, fordi deres kjernevelgere rett og slett blir faerre. Partiet har ikke klart å trekke til seg nye velgergrupper siden 90-tallet.

Likevel har nok kontroversene rundt det å støtte en Frp-regjering ødelagt for partiet i valgkampen. Hareide har fått så mange spørsmål om hvilken regjering han egentlig støttet at han knapt fikk snakket om egen politikk. Partiet, og velgerne, er dypt splittet i synet på hvilken retning som er den beste. Det har gjort valgkampen vanskelig for Hareide.

Noe av grunnen til at Frp har holdt på velgerne, er nok også at partiet så effektivt har klandret støttepartiene for alt som har gått galt. Det har tidvis vaert en for utakknemlig jobb å sikre regjeringen flertall.

Når det er sagt: Både KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande har gjort en forunderlig dårlig jobb med å skryte av egne seire. Først etter tre og et halvt år oppdaget de at de hadde gått i den fryktede SV-fellen. Frp, derimot, har klart å kommunisere til egne velgere at det ikke er mulig å få gjennomslag for alt selv om partiet er i regjering.

En stabil, gjenvalgt regjering på høyresiden av norsk politikk er i naerheten av oppsiktsvekkende.

STORTINGSPERIODEN HAR VAERT preget av saerlig to saker: oljeprisfallet og flyktningkrisen. Regjeringen var ikke skyld i den økonomiske nedturen. Derfor kan den heller ikke ta aeren for oppturen. Men når pilene peker oppover igjen, kan den vanskelig klandres for å ha håndtert den dårlig.

Da økonomien bedret seg, mistet Ap kortet de hadde satset mest på, ikke minst på Vestlandet. Til tross for at Ap-leder Jonas Gahr Støre har gjort en prisverdig innsats for å forstå landsdelen bedre, tapte han slaget.

Et bredt stortingsflertall sto bak innstrammingene i kjølvannet av antall asylsøkere økte kraftig. Det var på ingen måte regjeringen alene som håndterte den krevende situasjonen. Men Erna Solberg var en synlig og tydelig statsminister gjennom det som må beskrives som en krise i det norske asylsystemet.

Det har så absolutt vaert støy rundt flere av regjeringens reformer. Klok av skade, sørget Solberg for å sette dem i gang så tidlig i stortingsperioden som mulig. Planen var da at en del av uroen skulle legge seg før valget. Hun klarte det mer eller mindre.

REGJERINGENS SEIER skyldes ikke minst Aps mislykkede valgkamp. De har ikke evnet å få frem saker de selv har tjent på. Kritikken av regjeringens reformer har tjent Sp. SV har tjent på at Ap har løftet bekjempelse av økonomiske forskjeller i valgkampen.

Støre har hatt en tøff valgkamp, og det synes som om både velgere og etter hvert mange i partiet har tvilt på om han er rett kandidat til å lede partiet. Han har ikke klart å mobilisere nok tradisjonelle Ap-velgere.

Dette har han til felles med sosialdemokratiske partier ellers i Europa. De taper terreng, til fordel for partier lenger til venstre. Høyrepopulistiske partier har også mange steder fått et godt grep om de tradisjonelle arbeiderklassevelgerne.

Derfor blir Arbeiderpartiets posisjon på venstresiden noe av det mest spen-