Tostatsløysinga døyr sakte
Flyttinga av USAs ambassade til Jerusalem gjer berre ting verre. Utviklinga krev politisk nytenking.
ningspørsmålet, Jordan-dalen – og Jerusalem sin status.
DET ER DENNE DELEN av konflikten Donald Trump opna opp for fullt då han varsla at USA vil flytte sin ambassade frå Tel Aviv til Jerusalem. Han endra 70 års amerikansk praksis.
Ingen land i verda har ambassade i byen, fordi både Palestina og Israel ser det som sin hovudstad. Det var ein fantastisk prestisjesiger for Israel, det motsette for Palestina.
Det vart møtt av sterk kritikk i det meste av verda. Eg deler kritikken, og er politisk usamd i det. Men det som nesten er verst, er kor lite smart det var. Trump gav vekk eit utruleg sterkt og verdifullt forhandlingskort gratis!
Som den erfarne utanrikskorrespondenten Thomas Friedman skreiv i New York Times: «Mannen som skryt av å vaere ein super forhandlar, gjev bort sitt beste forhandlingskort utan å krevje noko attende. I staden blir det vanskelegare å nå målet Trump hevdar å ha – ei to-statsløysing».
Den viktigaste effekten av Trumps grep kan fort bli at tostatsløysinga døyr.
PÅ BEGGE SIDER spreier denne ideen seg. Sentrale palestinsk leiarar som Saeb Erekat og Hanan Ashrawi advarte mot dette i dagane etter annonseringa av ambassadeflytting.
Mustafa Barghouti, medlem av sentralkomiteen i PLO, har lenge argumentert for det. Målingar visar at det har aukande støtte blant unge palestinarar.
I Israel har delar av høgresida, godt inn i statsministerens parti, lenge arbeida for å undergrave målet om ein framtidig palestinsk stat ved sidan av den israelske.
DET ER RIKTIG NOK to saers ulike versjonar av ein stat som vert diskutert. På palestinsk side har ein visjonar om ein multietnisk, fleirreligiøs stat som kan fungere som eit ordinaert demokrati.
På israelsk side ser ein for seg ein framleis jødisk stat, der dei palestinsk områda har ein form for autonomi eller blir laust knytt til Jordan og Egypt. Som eit slags protektorat.
Dette illustrerer grunnproblemet med ei løysing i ein stat. Israel må i så fall velgje mellom å vere ein demokratisk stat – der alle har like rettar – og ein jødisk stat – som er statens mål.
Vel dei det første, må alle likestillast. Palestinarane kan bli i fleirtal og vinne val. Vel dei det siste, vil dei bli ein apartheidstat. Vi hugsar alle korleis det gjekk med den førre apartheidstaten.
DETTE ER BIBELHISTORIAS landskap, karrig og ugjestmildt mellom dei frodige slettene ved Middelhavet og Jordandalen. Som vi veit frå den same historia har det i uminnelege tider budd folk her. Folk med ulike livssyn og bakgrunn.
Men arbeidet for å finne ein måte å leve i lag på – forhandlingane – står i stampe. Det er lenge sidan siste framsteg. Samstundes held Noreg fram med omfattande bistand til Palestina, og med å bruke store diplomatiske ressursar i regionen.
Det siste eg foreslo på Stortinget før eg slutta, var at Noreg skulle gjere ein full gjennomgang av vår rolle i bistand til regionen.
Eg meiner det er openbart at dagens politikk frå Noreg og verdssamfunnet ikkje bringer oss framover.
Trumps siste Jerusalem-sprell understrekar det. Det er behov for å tenke nytt.