Full jublel

EKTE ROCK’N’ROLL er ingen heksekunst. Alt som skal til er et riff du kan nynne på, en rytme som setter seg i hoftene, en gitarsolo som snakker til hjertet og en tekst du kan kjenne deg igjen i. Likevel er dette noe altfor mange band sliter med å få til. De burde ta seg fem minutter og lytte til «Blackout» i stedet.

PÅ BEGYNNELSEN av 2000-tallet var Audrey Horne et annerledes rockeband. Tekstene var dype og til tider vonde, riffene uforutsigbare og nesten ubehagelige. På fjerdeplaten «Youngblood» (2013) snudde bandet 180 grader og kastet seg med hodet først ut i herlig festrock i skjaeringspunktet mellom Thin Lizzy, Iron Maiden, UFO og Kiss. «Pure Heavy» (2014) manglet imidlertid overraskelsesmomentet til forgjengeren og gikk for det meste opp gamle stier, men med «Blackout» har bandet endelig funnet den rette balansen mellom lys og mørke, fest og alvor.

Saerlig den forrykende «Light Your Way», hjertelige «This Man» og ikke minst den nesten urimelig fengende «This Is War» er bare noen av svaert mange høydepunkt. Men for hver bredbeinte klisjé er det tilsvarende alvor og dybde, alt marinert i riff og melodier som låter som om 80-tallet aldri tok slutt – det ble bare bedre i stedet.

«BLACKOUT» ER ingen komplisert plate. Det mest overraskende ved den er at bandet får klassiske oppskrifter til å låte vitale og smarte. Dette er dønn aerlig hardrock som handler om det å vaere et fullstendig menneske, med alt det innebaerer av styrker og svakheter. Det er ganske sjelden vare.

ANMELDT AV PETTER LØNNINGEN