Det smaker Oscar av Oldmans Churchillportrett
Virtuos film om en europeisk skjebnetime.
«Darkest Hour»
Regi: Joe Wright Historisk drama, Storbritannia 9 år, 2 timer 5 minutter
TIDLIGERE DENNE UKEN kunne Gary Oldman plassere en Golden Globe-statuett på peishyllen. Ingen bør bli forundret om den etter 4. mars får selskap av en Oscar.
FORTJENSTFULLHETEN skyldes ikke den nesten altomfattende transformasjonen Oldman gjennomgår for å kroppsliggjøre Winston Churchill, selv om også den er bemerkelsesverdig.
Bragden ligger vel så mye i måten Oldham menneskeliggjør den britiske statsmannen. Hvordan han går bak det oratoriske geniet og viser en ufullkommen mann som både er høy på seg selv og samtidig full av tvil og usikkerhet. BEMERKELSESVERDIG NOK greier Oldman, og regissør Joe Wright, å gjøre det uten å slippe det retoriske av syne.
«Darkest Hour» er en film om et avgjørende øyeblikk i britisk og europeisk historie, men den er også en film om språkets makt. Samtidig viser den retorikerens kamp for å finne frem dette språket.
VI BEFINNER OSS på nøyaktig samme punkt i historien som Christopher Nolan tar for seg i «Dunkirk».
Filmene bruker ulike kunstneriske virkemidler og kan som sådan ikke sammenlignes, men de utfyller hverandre.
Der Nolan viser enkeltmenneskenes innsats for å evakuere 340.000 allierte soldater fra et kringsatt Dunkerque, viser «Darkest Hour» den politiske opptakten til aksjonen.
DET ER MAI 1940, og Chamberlain (Ronald Pickup) har nettopp overgitt statsministerstolen til Churchill. Den tyske fremrykningen er massiv. Storbritannia kan stå foran en snarlig invasjon. Britenes konservative utenriksminister, Viscount Halifax (Stephen Dillane), ivrer for fredsforhandlinger med Hitler via den italienske fascistlederen Mussolini. En politisk svak og til dels uglesett Churchill må fatte en beslutning.
FILMATISKE HISTORIETIMER som denne, kan fort bli stive og tunge på labben, slik tilfellet er med Jonathan Teplitzkys «Churchill».
Her er det Brian Cox som gestalter statsmannen, denne gangen i timene før invasjonen av Normandie. Også det et drama av dimensjoner, men i Teplitzkys konvensjonelle regi redusert til en tørr fremvisning av snakkende, alvorlige menn som vandrer inn og ut av dører og gjennom maktens korridorer.
KORRIDORER OG SNAKKENDE, alvorlige menn er ikke akkurat mangelvare i Joe Wrights film heller. Og som historisk drama er også den langt på vei konvensjonell.
Men som regissør er Joe Wright naermest for ballettkoreograf å regne. Han står bak filmer som «Stolthet og