En melodramatisk bagatell
Blendende vakkert foto og lys redder «Wonder Wheel» fra det totalt forglemmelige.
karriere generelt og «Wonder Wheel» spesielt. I en alder av 82 står han bak mer enn 50 filmer. Fire av dem ga ham en Oscar, den siste i 2011 for «Midnight in Paris».
Samtidig har de siste årenes produksjon variert noe voldsomt, og innimellom gitt en følelse av at regissøren har snudd og stokket litt på gamle manusbunker. Så også nå.
TIMBERLAKES MICKEY trer inn i rollen Allen selv en gang hadde, med en fortellerstemme som tidvis taler direkte til kamera. Inn på scenen – i dette tilfellet Coney Islands strandpromenade – henter han en annen kjent Allen-figur: Den unge og mildt uskyldige kvinnen, her representert ved Carolina (Juno Temple). Hun er i livsfare, og søker tilflukt hos sin far, Humpty (Jim Belushi), en karuselloperatør hun ikke har vaert på talefot med på flere år.
Humpty bor midt i fornøyelsesparken sammen med sin nye og mildt sagt frustrerte kone Ginny (Kate Winslet), en forhenvaerende skuespiller som foruten å ha en serveringsjobb hun hater, også har en sønn hun sliter med. Samt en tynget samvittighet og et udekket kjaerlighetsbehov.
UT AV DETTE spinnes et av Mickey forhåndsvarslet melodrama. Det er fylt av naive drømmer, svik, sjalusi og store fakter, og det kunne vaert fint. Både fordi melodrama kan vaere underholdende eller rørende å bivåne, fordi Allen åpenbart leker med melodramaet som et metaaspekt her, og fordi det utspiller seg blant mennesker jeg har lyst til å like.
De er underdogs. De strever for å få endene til å møtes. De lever livet sitt i skyggen av alt som ikke ble slik de håpte eller forestilte seg. Det er ikke uten grunn at Allen lar Micky gi Ginny en bok av Eugene O’Neill i 40-årspresang.
MEN DER ALLEN i sine beste filmer viser stor innsikt i menneskelige følelser og relasjoner, er det som om han i skildringen av disse livets stebarn går på tomgang. Dermed virker de store faktene – de er som hentet fra teaterscenen – mer som skalkeskjul for manglende dybde enn som en måte å uttrykke overveldende, vanskelige og ofte motstridende følelser på. REDNINGSMANNENS navn er Vittorio Storaro, den store filmfotografen med blant annet «Apocalypse nå!» og «Den siste keiseren» på CV-en. I 2016 gjorde han «Cafe Society», en annen av Allens lettvektere, til en visuell lekkerbisken, og sannelig gjør han det samme nå.
Ved å la store deler av filmen – og Winslet og Temples ansikter – bade i gyllent lys, legger han et bittersøtt, nostalgisk skjaer over tristessen, samtidig som han på en forbløffende virkningsfull måte skaper nydelige stemningsskifter.
SUZY BENZINGER har på det naermeste vaert Allens faste kostymedesigner de siste årene, og her gjør hennes kostymer nesten samme underverk for filmen som Storaros kameraarbeid. At de sammen synes å gå opp i en høyere enhet vitner om tett samarbeid. Det gjør at «Wonder Wheel» muligens vil huskes som en visuell nytelse, om ikke annet.
Filmanmelder