Churchill er mer enn taler, champagne og sigarer
Churchills mer ukjente sider er verdt en studie i seg selv. Vil verden noensinne se en lignende statsmann?
Stortingsrepresentant (H) fargerik, visjonaer – og utvilsomt modig. Han deltok i over 40 skuddvekslinger som soldat. De 14 medaljene for personlig tapperhet i strid sier sitt. Til livvaktenes store fortvilelse, gjennomførte han alltid offentlige taler til tross for konkrete drapstrusler.
Som statsminister sto han gjerne på taket og så på luftkampene over London mens bombene falt i kvartalene rundt ham.
Han ville til og med gå i land i Normandie på D-dagen sammen med de britiske soldatene, en plan kong Georg VI til slutt måtte beordre ham bort fra. Han ga ut over 40 bøker, og et av verkene ga ham Nobelprisen i litteratur. På toppen av det hele ble han også en ganske anerkjent kunstmaler.
i nasjonens tjeneste i parlament og regjering sier noe om hans utholdenhet, dedikasjon og viljestyrke.
Man må vel si at dagens politikere blekner i forhold.
I disse Trump-tider er det lett å savne ledere med klarsyn, kunnskap, dannelse, evne til refleksjon, glimt i øyet, inspirerende retorikk, kombinert med handlekraft når det virkelig trengs. Når den republikaneren Mike Huckabee antyder at USA har fått sin Churchill i Donald Trump, har han ikke skjønt mye.
POLITIKERE BLIR FORT produkter av debattene som føres. Og våre politiske debatter blir stadig mykere, kanskje direkte kjedelige innimellom. Heldigvis, må vi vel si. Churchill hadde neppe gått inn i historiebøkene med taler om kontantstøtte, fedrekvote eller gratis skolemat.
Det er en luksus vi kan diskutere på grunn av Churchills generasjon.
Samtidig har også vår generasjon noen store idékamper vi må utkjempe. Det er lett å glemme at Churchill ikke bare advarte tidlig mot nazismens og kommunismens fremvekst, men også var blant de første til å advare mot fremveksten av islamistisk fundamentalisme. Han fikk selvsagt rett også om dette.
Hans type lederskap og klarhet hadde vaert god å ha i denne kampen.
DET ER IKKE ALLE som ser storheten i Churchills liv. Mytene om ham er mange. Hans kritikere tegner gjerne et bilde av en reaksjonaer krigshisser. Dette kunne ikke vaert lengre fra sannheten. I realiteten var han en liberal fritenker i det konservative partiet.
Han sto bak en oppsiktsvekkende lang rekke av sosiale reformer for å hjelpe de svakeste. Rettigheter for arbeidsledige. Arbeidstidsbestemmelser. Rett til fridager, ferie, pensjon, anstendig lønn og bedre sikkerhet på farlige arbeidsplasser.
Og Churchill foraktet krig. Intenst.
DET GJORDE HAN nettopp fordi han hadde opplevd så mye av det som ung offiser. Han var blant de første som advarte mot redslene første verdenskrig ville bringe. Han advarte mot de enda større grusomhetene som andre verdenskrig ville føre til.
Det var nettopp frykten for krig som gjorde at han brukte hele 1930-tallet på å bekjempe den naive pasifismen som hadde smittet store deler av den vestlige verden. Han mente det kun var én ting som var verre en krig: Å ikke vaere forberedt på den. Men som han selv sa: Når krigen først var i gang, foretrakk han å vinne den. Med alle midler. Uansett pris.
Som statsminister sto han gjerne på taket og så på luftkampene over London mens bombene falt i kvartalene rundt ham.
CHURCHILL HADDE også sine svake sider – noe han var smertelig klar over. Hans stahet og standhaftighet gjorde ham ofte til en ineffektiv politiker i fredstid. Antallet politiske nederlag var betydelig.
Han tapte politiske posisjoner på å kritisere sin egen regjering for å ikke ta Hitlers fremvekst på alvor. Han svidde ofte av politisk kapital på tapte saker, som da India fikk selvstyre.
Hans imperialistiske standpunkter har heller ikke overlevd tidens tann saerlig godt.
Men enten man befinner seg til høyre eller venstre på den politiske skalaen, er arven etter Winston Churchill noe vi alle kan vaere takknemlige for. Og den er definitivt verdt et kinobesøk i helgen.