Akkurat passe satirisk
Prisvinnende roman som harselerer med kjønn, litteratur og makt.
i skildringen av Ellinors liv som «hemmafru» hos Callisto. Ellinor ser på TV, lager mat, har sex.
REFERANSENE denne romanen gjør den dobbeltbunnet, og boken retter tvetydige, satiriske spark mot mannlige, selvhøytidelige forfattere (-og kritikere). Den andre jegfortelleren er nemlig forfatteren av det brente manuset, Max. Han forteller om den rystende hendelsen som ga ham ideen til «De polyglotte elskerne». Wolffs infame fremstilling av Max som selvopptatt forfatter er fornøyelig lesning. Språket er omtrent like pompøst som typen. Max forteller at han gjerne vil skrive om kvinner, men sliter: «Problemet», sa jeg, «er at hvis man skriver om noe annet enn menn, så blir det politikk».
IDEN TREDJE OG SISTE fortellerstemmen tilhører den italienske rikmannsdatteren Lucrezia. Gjennom henne får vi vite hvor Max befant seg da han skrev «De polyglotte elskerne» og litt av innholdet, som selvsagt handler om sex og kvinner. Portrettet av Lucrezias hardtarbeidende farmor er ellers et litterært høydepunkt i boken, mer ømhjertet enn den satiriske tonen som ellers dominerer.
SELVKOMMENTERENDE romaner kan til tider virke som de henvender seg til «de allerede innvidde». Denne romanen klarer å unngå å bli for intern, mye på grunn av humoren.
Wolffs harselering med mannlige forfattere som tenker med «feil hode» kan riktignok virke henvendt til en svensk litterær offentlighet. Vårt naboland har vært ridd av skandaler som involverer kulturmenn av samme type som Max.
MEN DET ER IKKE bare i Sverige man finner menn med makt som dyrker selvspeilende myter om egen originalitet. Med humor og feministisk brodd omformer «De polyglotte elskerne» mannlige kunstnermyter til klisjeer.