Det kan vaere godt å bo tett
17.000 innbyggere. Bydelen var altså ekstremt fortettet, med mange mennesker i små leiligheter. På Nordnes hadde vi uttrykket «å sitte på trappen». Mye av det sosiale livet foregikk ute på fortau og i gaten. Saerlig eldre mennesker gjorde det, da jeg flyttet til Nordnes på 70-tallet. De tok med seg kaffekoppen og en kakebit, og pratet med forbipasserende og naboer. Og ikke minst med ungene, som gjerne fikk smake på kaken.
DA POLITIKERNE I etterkrigstiden ville rydde opp i det som ble opplevd som langt på vei slum, opprettet de Bergen Saneringsinstitutt. Politikerne vedtok saneringsplaner på løpende bånd for hele Bergen sentrum.
«Alt det gamle vi med jorden jevner» heter det i Internasjonalen, som ble mer sunget på den tiden enn nå. Fortsettelsen kunne gjerne lett omskrevet vaert «opp blokker for fremgang frem». De fleste strøk som vi i dag regner som pittoreske i Bergen, skulle omformes til slik det ser ut i strøket rundt Strandgaten nå. En rekke med blokker.
Nøstet, Verftet og Klosteret, Sydnes, Marken, store deler av Fjellsiden – alt skulle saneres og få moderne, sunne blokker. Også Bryggen måtte vekk. «Riv hele stasen», ble det sagt. Grunnen til at så mye forble bevart gjennom 50- og 60-tallet var ikke at politikerne eller folkeopinionen forandret oppfatning. Det viste seg at de nye, høye blokkene som hadde godt med lys, luft og grønt mellom hver bygning, ikke ville kunne huse mer en halvparten av de tidligere beboerne.
En riving ville skape bolignød så lenge ikke utbyggingen av de nye bydelene som Strimmelen og Landås hadde skutt nok fart til å «ta unna» befolkningen fra saneringsstrøkene.
DET VAR FØRST UTOVER 70-tallet at det skjedde en kulturell og politisk endring der gamle hus fikk verdi. Bevaring ble et slagord og en bevegelse.
Mange unge flyttet inn i de ofte forfalne husene fordi de var billige, og Husbanken tilbød rimelige lån for dem som ville pusse opp. Men nå bodde det gjerne én familie i et hus som tidligere var hjem for minst tre. I trehusstrøkene på Nordnes har det siden slutten av 80-tallet vaert like høy barneandel av befolkningen som nybyggingsstrøkene i Bergen vest, Fana og Åsane.
Bybevarerne hadde ikke så mye penger, og det var en overvekt med politisk hjerte på venstre side. Fortsatt gjenspeiles det ved kommunevalgene.
MANGE AV DEM SOM ikke så kvaliteten av et liv i sentrum, kjøpte seg heller et rekkehus eller en villa utenfor sentrale strøk. De mente kanskje at det ikke var bra for barn å vokse opp midt i byen.
Etter at broene og tunnelene åpnet, flyttet disse også til omegnskommunene. Ikke fordi det var så dyrt å bo sentralt, men fordi det ga mest verdi og tilfredshet å ha hus, hage og garasje – med to biler.
DET VAR UNEKTELIG krevende å flytte til bykjernen for 40 år siden og la barn vokse opp der. På Nordnes var skolen forfallen,