Mathias Fischer
Erna Solbergs beste egenskaper fremstår nå som hennes dårligste.
DET ER VANSKELIG Å SE FOR SEG noe mer ydmykende for en statsminister enn å måtte beklage en Facebook-post fordi hennes egen statsråd nektet å gjøre det. Og ekstra svak fremstår Erna Solberg når Dagens Naeringsliv melder at hun flere ganger ba Sylvi Listhaug slette posten, men statsråden nektet. En statsråd skal ikke nekte å følge en slik beskjed fra statsministeren.
ERNA SOLBERG GJØR RETT i å beklage. Men den siste uken har skapt problemer for henne som er større enn Listhaug. Hele inntrykket av henne som den solide statsministeren har fått en kraftig smell.
Ikke fordi folk har sett en ny side av henne. Men fordi det har blitt tydelig at hennes mest positive sider kommer med en bakside.
De farligste negative karakteristikkene er de som baserer seg på noe som tidligere ble sett på som positivt.
Bare spør Jonas Gahr Støre.
DEN GANGEN HAN VAR Super-Jonas, var han en veltalende retoriker. Så ble han en tåkefyrste. Han var rik og elegant. I fjorårets valgkamp ble han rik og nonsjalant. Tankevirksomheten ble til utydelighet. Han var som hevet over andre politikere, men så ble han fjern.
Alle disse negative oppfatningene er lettere å tro på, og de festet seg raskere, fordi de er varianter av de samme egenskapene som allerede var etablerte.
De endret bare fortegn.
Det er dette som nå er i ferd med å skje med Erna Solberg.
Hennes suksess kan i stor grad tilskrives hvordan hun har holdt hodet hevet; med stoisk ro har hun unngått å la seg bli dratt med i krangler om fillesaker.
TEAMET RUNDT SOLBERG skjønte for mange år siden at de ikke kunne endre henne. Hun var en nerd som ikke klarte å debattere som en spissformulert frekkas. Nei, folk skulle stemme på henne fordi hun var saklig, smart og kunnskapsrik. Til å stole på.
Denne uken forsøkte hun å spille det kortet. På spørsmål fra NTB om Listhaug sa hun «Jeg er selv en dønn kjedelig politiker, som ønsker saklig politisk debatt. Kampen