Ble frustrert og utålmodig da han fikk lite spilletid
Håkon Lorentzen var ungdomsskoleelev da han debuterte for Brann. Snart fem år senere venter han fortsatt på gjennombruddet.
dem kom i Branns nedrykksår, 2014.
Året etter dro han på sitt første lån i Åsane, deretter ble han solgt til Sandefjord. Der har han aldri klart å etablere seg på førstelaget.
Nå er han blitt lånt ut til Åsane igjen.
–Jeg kan ikke si at jeg har stått på stedet hvil, for jeg har utviklet meg både som fotballspiller og person, sier Lorentzen.
Han tenker seg om.
– Men når man får muligheten så tidlig, er det lett å tenke at man er på et høyt nivå to-tre år senere. Og det var jo det jeg håpet på, men det har tatt litt lenger tid, fortsetter han.
Bror med suksess
Mens vinden river ned de grønne plantene utenfor Åsanes spillerhotell i spanske Estepona, sitter Lorentzen seg godt til rette i rottingstolen innendørs.
Han har tatt seg tid til en prat mellom storebror Håvards skøyteløp i Minsk, som den yngste broren i Lorentzenfamilien følger på mobilen.
Da han forlot Brann i 2015, var det han alle visste hvem var. Nå er det motsatt.
Håvard er blitt olympisk mester, Håkon er blitt litt glemt.
– Jeg hadde jo håpet at jeg skulle spille fast i Brann før jeg forlot klubben, men det ble ikke sånn, sier den yngste Lorentzen.
Han har tenkt en del på hvorfor.
– Siden jeg fikk vaere med så tidlig, så begynte jeg å bli frustrert over at jeg ikke fortsatt fikk vaere med som 18–19-åring. Jeg hadde blitt vant med å få spille, så at jeg plutselig ikke fikk sjanser gjorde meg forbannet og irritert. Da er det lett å begynne å stresse, sier han.
De første gangene han fikk sitte på benken til Brann og kanskje få noen innhopp, var det stas bare å få vaere med. Men idet øyeblikket det å få spille gikk over til å bli en forventning, ble det også vanskeligere å akseptere at de gangene ikke fikk vaere med.
– Man får mersmak av å spille foran mange tusen, og jeg ville jo utpå der hver gang, sier Lorentzen.
Han tenkte ofte på hva alle andre gjorde bedre enn ham, hvorfor de fikk spille.
– Men etter hvert har jeg skjønt at de kanskje ikke gjør alt så mye bedre enn meg. Kanskje jeg bare har vaert utålmodig. Det er jo ikke er mange 19–20åringer som spiller fast i eliteserien. Det er ytterst få, sier han.
Hard jobbing
Det eneste han kan gjøre er fortsatt å jobbe hardt. Det er den sikreste veien til å oppnå suksess, noe hans egen bror er et skoleeksempel på.
– Jeg kommer fra en familie som jobber hardt for ting. Håvard har hatt mye motgang, sykdom og skader, men han har likevel jobbet hardt hver eneste dag for å bli god. Jeg tenker på samme måte. Jobber jeg hardt hver dag, så får jeg også muligheten, sier Lorentzen.
Han har vokst opp i et treningsmiljø. Pappa Lorentzen har tatt de tre sønnene med seg på turer i skogen, skøytetrening og fotballtrening. De liker det.
De mange gangene Håkon ikke har fått spille, har han dratt hjem og tatt seg en løpetur for å ta igjen det tapte.
Det er slik man blir best. Trening, trening og mer trening.
– Og klokken lyger ikke. Så lenge Håvard går fort nok, så er han med, sier Lorentzen.
Kommer aldri til å gi opp
Men i fotball er det ikke like målbart. Hvem som skal «vaere med» er en subjektiv avgjørelse.
– I fotball er det mange tilfeldigheter som spiller inn, og det snur veldig fort. En dag er man ute av laget, tre måneder senere kan man bli solgt til en utenlandsk klubb, sier Lorentzen.
Han sitter seg lenger frem i stolen. Fester blikket fremover, tar seg til haken
– Man må bare aldri gi opp. Geir André Herrem er et godt eksempel, egentlig. På grunn av en skade får han muligheten på høyeste nivå, og den har han gjort seg fortjent til gjennom å jobbe hardt i Åsane, sier Åsanespissen, og legger til:
– Selv om man ikke er på øverste nivå som 20-åring, så kommer sannsynligvis muligheten om man fortsetter å jobbe for det.
Og jobbe skal Lorentzen gjøre i Åsane-drakt. Det kan han love.