Norgeshistorie i hagen
utpeker design og sentimental verdi som hovedfaktorer.
– Mange har mange minner fra kioskene, og andre er interessert i designet.
Alle telefonkioskene har mistet summetonen og den siste på Majorstuen i Oslo stilnet i 2016.
– Det er et ønske fra Telenor at de ikke skal stå der som tomme skall – det blir spennende å se hva som kommer ut av det, sier hun.
– Jeg stjal en av dem
Arkitekten bak telefonkiosken var bergenseren Georg Fredrik Fasting, som i 1932 sammen med 92 andre deltok i en konkurranse avholdt av Telegrafverket.
For åtte år siden skrev NRK om barnebarnet til Georg, Jan Fredrik Møllendal Fasting fra Arendal. Han brukte en av kioskene som dusjkabinett. Kabinettet er fremdeles i bruk. Hvis det skal flyttes ut, må huset rives.
– Det sto mange på Telenors tomt, så jeg stjal en av dem, sier Fasting.
For å få plass til kiosken, måtte han lage et dypt hull i kjellergulvet i huset han restaurerte. Takhøyden var bare 160 cm og telefonkiosken var 230.
– Den var verdt de 800 timene det tok å få montert den, men jeg vet ikke om jeg hadde gjort det på nytt, sier Fasting.
Han har gode minner om sin farfar og omtaler ham som en utrolig sjenerøs mann, som samlet slekten både i Bergen og på Akertun i feriene.
Arkitekt mot alle odds
Fasting kan fortelle at farfaren ble født uten ører fordi moren hadde røde hunder da hun gikk gravid med ham. Faren til Georg Fasting var dog stasjonsmester i Bergen og familien var bemidlet nok til å sende ham til København i 1905 for å lage nye ører. Disse ørene kollapset imidlertid til «to klumper» på hver side.
– På ungdomsskolen oppdaget laererne at han ikke var tilbakestående selv om han ikke kunne høre eller snakke godt, og flyttet ham lenger frem i klasserommet. Mot alle odds tok han en utdannelse som arkitekt, forteller Fasting.
– Et symbol på vår tid
Det er tydelig at Fasting har stor respekt for og kjaerlighet til mannen bak det nå vernede kulturminnet.
– Han var et utpreget A-menneske. Jeg pleide å krabbe opp i sengen hans om morgenen, og han fortalte røverhistorier fra sin barndom. Det er veldig stas å ha den kiosken i kjelleren.
– Hvorfor tror du andre enkeltpersoner ønsker seg en telefonkiosk?
– Det er noe genuint med den – man tenker gjerne den er fra 60-tallet og ikke fra 1930-årene. Jeg tror det er en litt sånn Peppes Pizza-nostalgi: Det er en kul dings, et symbol på vår tid, sier Fasting.
Han synes det er stas at folk fremdeles snakker om farfarens design.
–Den har gått fra en bruksgjenstand til et vitne om den teknologisk reisen vi har vaert gjennom. Det er gøy.
Planer om etterbruk
Kari Erlandsen er program manager i Telenor. Hun jobber med verneplanen Laila Andersen laget for kioskene. Prosessen er i gang for etterbruk av telefonkioskene i landet, blant annet en designkonkurranse på en videregående skole i Oslo.
– Det er kjempefint med oppmerksomhet, men man må huske på at de er vernet og over halvparten er uten strøm. Det er begrenset hva vi kan gjøre med dem og det er viktig at de blir passet på. Tanken er at hvis de hadde fått nytt liv, hadde naermiljøet passet bedre på dem, sier Erlandsen.
Flere aktører har meldt seg på underveis i prosessen, opplyser hun.