Valg i Venezuela
Resten av Latin-Amerika har fulgt den nesten ubegripelige utviklingen i Venezuela med dyp bekymring. Fra å vaere et velstående samfunn med verdens største kjente oljereserver er alle i landet nå stort sett like fattige, med unntak av nasjonens ledende figurer.
Uhemmet inflasjon
Barn og gamle dør av sykdommer som tuberkulose, malaria og meslinger – sykdommer som tidligere var under kontroll. Inflasjonen vil nå 13.000 prosent i løpet av 2018, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF), mens andre hevder at inflasjonen vil nå svimlende 18.000 prosent. Venezuelas sentralbank har ikke offentliggjort noen tall siden 2015. En månedslønn rekker nå bare for et par dager, gitt at det faktisk er noen varer i hyllene å bruke pengene på. Ifølge landets ledende universiteter var 30,2 prosent av landets befolkning å regne som fattige i 2017, mens 51,5 prosent regnes som «ekstremt fattige». Den venezuelanske regjeringen hevder imidlertid at tallene er henholdsvis 18,3 prosent og 4,4 prosent.
«Mørke krefter»
Nabolandenes og hjelpeorganisasjoners tilbud om humanitaer hjelp til befolkningen har gjentatte ganger blitt avvist av Maduro, som tross alle kjensgjerninger fremhever Venezuela som et sosialistisk land til etterfølgelse. Det fortsetter han å gjøre selv om millioner av mennesker har forlatt landet for å søke lykken andre steder. De fleste av dem har krysset grensen til Colombia, hvor lokale myndigheter sliter med å holde situasjonen under kontroll.
I den grad presidenten og hans regjering anerkjenner at Venezuela er i dyp krise, har Maduro og hans regjering lagt skylden for uføret på alle andre enn seg selv. Regjeringen hevder at Venezuela er offer for «mørke krefter» i utlandet.
Men Venezuelas kaos er i aller største grad et hjemmelaget kaos. I et land hvor eksport av olje utgjør 96 prosent av landets inntekter har oljeprisens fall i 2014 og den påfølgende bratte nedgangen i oljeproduksjonen tvunget regjeringen til å redusere import av blant annet matvarer og medisin. Og siden Venezuela stort sett ikke produserer noen andre varer enn olje innebaerer det at det nå er mangel på absolutt alt i landet.
Hevet minstelønnen
Samtidig kjører seddelpressen seg varm for å forsøke å dekke det offentlige underskuddet. Det har ført til hyperinflasjon og prisøkninger. Tre ganger i år har regjeringen hevet minstelønnen, men det øker bare problemet. Maduros bruk av enorme midler på egen valgkamp har også en innvirkning på landets økonomi.
Hittil har Venezuela hatt én avgjørende og utrolig tålmodig alliert: Kina. Mellom 2007 og 2016 har Kina lagt 63 milliarder dollar – rundt 510 milliarder norske kroner – i landet i form av lån og investeringer, ifølge tall fra Boston University. I forrige uke skulle Venezuela betale tilbake 19 milliarder dollar, men landet kan ikke betale og håper nå at problemet kan løses ved forhandlinger.
I den grad presidenten og hans regjering anerkjenner at Venezuela er i dyp krise, har Maduro og hans regjering lagt skylden for uføret på alle andre enn seg selv.
Økende fattigdom
Om Venezuela ikke får til en forhandlingsløsning må landet i stedet betale 300.000 fat med olje pr. dag i renter til Kina, i stedet for de nåvaerende 70.000 fatene. For tiden produserer Venezuela halvannen million fat med olje pr. dag og mer enn en tredel av dette går til internt forbruk eller avbetaling av gjeld. Dermed er det lagt opp til mer fattigdom dersom landet også må levere 300.000 daglige fat med olje til Kina, sier økonomen Alejandro Arreaza i investeringsbanken Barclays latinamerikanske avdeling til CNN.
Til sammenligning produserte landet 3,5 millioner fat med olje pr. dag i oljeprisenes storhetstid, under tidligere president Hugo Chávez.
Med sterkt begrensede muligheter for finansiering i Vesten og økende misnøye i befolkningen er det reelt kun to veier å velge mellom: Enten forhandler regjeringen med opposisjonen, løslater de politiske fangene og finner en felles løsning, eller så må kredittmulighetene åpnes igjen slik at landet finner en vei ut av krisen. En tredje mulighet er at Maduro tyr til enda mer undertrykkelse og voldsbruk.
Med en rasende og splittet opposisjon som verken deltar eller er godt representert ved valget 20. mai, og som heller ikke har den minste tillit til presidentens ord, er den siste muligheten dessverre den mest sannsynlige, slik saken nå står. Det er en stor ulykke for landet, som dermed vil kunne kalles for et diktatur. For millioner av venezuelanere er saken klar: De har allerede stemt – ved å søke lykken andre steder. JOHANNESBURG: Sjiraffer kan vaere farlige dyr, noe som kostet den sørafrikanske filmfotografen Carlos Carvalho livet. Dramaet fant sted i Glen Africreservatet rett utenfor Pretoria onsdag, der Carvalho ble angrepet av en sjiraff mens han var i ferd med å gjøre et filmopptak. – Han hadde et fatalt møte med en sjiraff på settet, heter det i en uttalelse fra filmselskapet CallaCrew. Carvalho ble i all hast kjørt til sykehus etter møtet med det store dyret, men døde alt samme natt av skadene. NTB KABUL: Minst tolv mennesker er drept og 33 er såret i et bombeangrep ved en moské øst i Afghanistan. Angrepet fant sted i byen Khost øst i landet, og det er uklart om det var snakk om en selvmordsbomber eller om bomben var gjemt i eller ved moskeen. Ifølge talsmenn for myndighetene var det satt opp et telt utenfor moskeen, der folk kunne registrere seg som velgere foran valget i oktober. Ofrene hadde akkurat avsluttet ettermiddagsbønnen da bomben eksploderte. – De hadde akkurat kommet ut av moskeen og skulle registrere seg, sier politisjef Abdul Hanan Zadran. NTB