Endelig en vellykket fortelling der transpersoner spilles av transpersoner
TV-serien «Pose» er en underholdende fortelling om transpersoner, kostymeballkonkurranser og fordommer.
DEN GJENNOMTENKTE bruken av foto, lyd, kostymer og koreografi integreres i en helhetlig filosofi. Realisme preger rollefigurenes utfordringer, men estetikken viser respekt for personenes drømmer og fantasier. Dokumentaren «Paris is Burning» (i skrivende stund tilgjengelig på Netflix) handler om samme tidsperiode og miljø, og den viser at virkeligheten ikke matchet de flotte kostymene i «Pose».
POENGET BAK serien er å tilnaerme seg noe miljøet selv ville ha ønsket. Serieskaperne deler ut rettferdige doser av både kritikk og sympati. En serie hvor rollefigurene ikke reduseres til ofre, men hvor de er historiens helter. En stil som gjør at serien ikke bare handler om dem, men inkluderer dem. At dette lykkes, er en fjaer i hatten for serieskaper Ryan Murphy.
TV-PRODUSENTEN Murphy er ikke bare talentfull, han er også hyperaktiv. «Pose» er hans 22 prosjekt bare dette tiåret! Volumet er så stort at jeg undres hvordan Murphy utfører kvalitetskontroll. Det aner meg at hans løsning er å ønske potensiell svingning velkommen: «Pose» er en av mange «Murphy-TVserier» som veksler mellom voldsomme følelser, ektefølt samfunnsengasjement og, ikke minst, sang og dans.
LITE AV DETTE ville fungert så bra som det gjør uten integritet foran og bak kamera. Transpersoner finnes både blant skuespillerne og manusforfattere. Den uheldige trenden hvor ikke-transpersoner spiller transpersoner unngås i «Pose». Dette merkes, og det gir en unik dybde til både tårer og smil.
Anmeldelsen er basert på fire episoder.
ANMELDT AV EMILIO SANHUEZA