– Jeg har tenkt mye på oppvekstårene i Bergen
Lars Lillo-Stenberg skal tilbake til Bergen og DNS for å motta Medaasprisen i høst.
– Dette var overraskende. Jeg har ikke gått rundt og tenkt på at jeg kunne vinne Medaas-prisen. Men det å bruke tradisjoner, er noe jeg også er opptatt av. Jeg tror jeg har hatt en Oslo-tone, en egen sosiolekt, som kanskje ikke hadde blitt holdt liv i hvis ikke jeg gjorde det, sier LilloStenberg til BT.
– deLillos et klart alternativ
Ivar Medaas døde i 2005. Prisen er ment å hedre utøvende kunstnere som i hans ånd tar utgangspunkt i lokale musikalske tradisjoner og som bruker egen dialekt.
Lillo-Stenberg, en kjent røst fra Oslo vest, synes det er stas med en slik heder, som vanligvis går til kunstnere fra Vestlandet.
– Som barn likte jeg Ivar Medaas godt. Han hadde briller. Og jeg syntes alle med briller så snille ut. Jeg hadde også en singel med ham, «Blåmann, blåmann». «Dar kjem dampen» hørte jeg først i voksen alder.
– Føler du at du har en distinkt dialekt?
– Jeg har nok det. Da deLillos oppsto midt på 1980tallet, var min måte å synge på et klart alternativ. Det var ikke den rådende eller den riktige på rockescenen i hovedstaden. Moren min var sminkør på Chat Noir. Vi hadde ikke barnevakt, så jeg var med henne på jobb og så alle revyene der folk sang med artige tekster. Jeg tenkte aldri at det var en Oslo vestform – jeg bare fortsatte i en stil jeg hadde vokst opp med, sier Lillo-Stenberg.
Scenedebuterte på DNS
Prisen deles ut på DNS i oktober. Dette er et teaterhus han har et naert forhold til. Faren, Per Lillo-Stenberg, var fast ansatt der mellom 1967 og 1975.
– De siste ukene har jeg sett gjennom gamle avistegninger fra Bergens Tidende, som min far fikk i gave av tegneren. Hver jul ga han oss små memoarer fra livet som skuespiller, mange av dem fra DNS-tiden. Dette vil vi gi ut i bokform, med tegninger, for far ville fylt 90 i år. Så jeg har tenkt mye på tiden i Bergen den siste tiden, sier Lillo-Stenberg.
Han minnes at han naermest bodde på DNS fra han var fem år gammel. Han så alle forestillingene og husker godt skuespillerne der.
–Det var jo en lekeplass for meg. Jeg gjorde også min scenedebut på teatret, som ekorngutt i «Dyrene i Hakkebakkeskogen», sier Lillo-Stenberg.
Blokk på Slettebakken
Han bodde fast i Bergen fra han var 10 til 13, i en DNS-leilighet i Armauer Hansens vei.
– Dette var i de beryktede blokkene på Slettebakken. Det var hundrevis av barn i området, skikkelig sosialt. Jeg opplevde veldig mye. I tillegg var jeg aktiv fotballspiller. Dette var før folk ble kriminelle og narkomane – alle hadde det gøy. Jeg hørte også mye på musikk og hadde sikkert 100 LP-er på rommet mitt, sier Lillo-Stenberg.
Da han flyttet tilbake til Oslo, ble kontrasten påtakelig.
–Jeg gikk lite ut det første året. Alle jeg kjente, hadde flyttet. Det var plutselig ikke barn å leke med. Overgangen fra Bergen var stor. På den tiden hadde vi ikke Playstation, så etter skolen dro jeg frem gitaren og øvde fire-fem timer daglig. Da ble jeg nesten god, sier LilloStenberg og smiler.
– Følt meg som en outsider
Han sier selv at han alltid har følt seg som en outsider – som samsvarer med Ivar Medaas’ egne følelser da han ankom hovedstaden rundt 1960 for å prøve seg som entertainer.
– Jeg er siden karrierestart blitt påminnet om at jeg skiller meg ut. Jeg husker alle merkelappene jeg fikk for uttrykket mitt, allerede på første platen: «Oslo vest», «naivisme», «skriver om pussige småting fra dagliglivet», sier Lillo-Stenberg. Og legger til:
– Raga Rockers var også fra Oslo vestkant, men da jeg skrev om at jeg heller ville spille badminton med far enn pønkebass i band, ble bildet noe helt annet. Mange tok det bokstavelig – at det er jeg som er den personen. Jeg ønsket jo bare å skrive noe artig og ironisk.
– Medaas ville likt det
Språkforsker Sylfest Lomheim synes det er innenfor at Lars Lillo-Stenberg får Medaasprisen, selv om han har vokst opp på Frogner.
– Jeg er helt sikker på at om Ivar Medaas var blitt spurt, ville han sagt at det er en fin tildeling. deLillos synger kanskje helt i utkanten, men det er godt innenfor dialektlinjen. Jeg er en av dem som mener at det skriftbaserte – standard bokmål og standard nynorsk – ikke kan regnes som dialekt. De fleste artister, som Jon Eikemo og Herborg Kråkevik, veksler mellom form og dialekt. Det viktigste av alt er å vaere tro mot eget opphav, mener Lomheim.