Sart og humoristisk om de naere ting
Skomsvolds selvbiografiske mikrounivers med barn, samliv og fødsel, speiler et makroplan rundt eksistens, liv og død.
KJERSTI ANNESDATTER Skomsvolds femte bok «Barnet», har havnet midt i en pågående litteraturdebatt. Ifølge Klassekampen kommer det en «tsunami» av barselbøker i høst, noe som har utløst en heftig debatt.
Ifølge Dagbladets litteraturkritiker er bøkene om fødsel, barsel og småbarnsperioden et uttrykk for navlebeskuing og mangel på fantasi.
Handlingen i Skomsvolds roman «Barnet» blir av Endre Ruset i Dagbladet beskrevet i generelle, uforpliktende vendinger som at den «(...) handler om sårbarhet og mangelfullhet. Om det som var og det som skulle blitt. Om å ønske seg et rom for seg selv, bort fra alt sammen.»
DETTE HØRES IKKE saerlig forlokkende ut, bortsett fra at nokså få romaner handler om sterke, perfekte mennesker som ikke lengter etter noe. Det kan nesten virke som Ruset kritiserer litteratur for å vaere litteratur. DE SOM KJENNER forfatterskapet til Kjersti Annesdatter Skomsvold vet at hun har skrevet selvbiografisk tidligere, naermere bestemt romanen «Monstermenneske» fra 2012. Høstens roman, «Barnet», tar opp tråden fra «Monstermenneske», og nå følger vi Skomsvold videre. Hun har etablert seg som forfatter og fått familie og barn.
Skomsvold har med rette blitt sammenliknet med Karl Ove Knausgård, men med en viktig forskjell. Mens Knausgårds far gir «Min Kamp»-bøkene mørk energi, er de destruktive kreftene i Skomsvolds liv av indre art.
I «MONSTERMENNESKE» skildrer forfatteren hvor syk hun var av ME, sannsynligvis utløst av kyssesyke. I mange år lå hun isolert på et rom, knapt i stand til å røre seg.
Det selvbiografiske er med på å løfte «Barnet» fra å vaere en hverdagsfortelling om å få seg mann og barn. «Barnet» handler like mye om å takle livet slik det er, full av tilfeldigheter, vanskelig å kontrollere, og all den engstelse og uro som enhver kan kjenne seg igjen i.
I «BARNET» GJØR Skomsvold et liknende grep som Knausgård gjør i sine fire årstidsbøker.
Knausgård henvender seg til sin ufødte datter, mens Skomsvold skriver til sin datter, som er fire måneder i det boken tar slutt. «Barnet» hopper frem og tilbake i tid, zoomer inn på små episoder, som forteller om kjaerlighet, liv og samliv.
Det Ruset synes å ha glemt i sin kritikk av barselbøker, er at forskjellen på gode og dårlige forfattere er hvordan de presenterer stoffet.
SKOMSVOLD SKRIVER til sitt barn i en lett naivistisk stil, og den «barnslige» stilen bruker hun litteraert.
Hun gir hverdagslige hendelser et forunderlig skjaer, mens dramatiske episoder får noe troskyldig over seg.
Slik som når hun forteller om forholdet til barnets far, Bo: «Like plutselig som bladene begynte å falle av traerne, kom faren din hjem fra Paris. Denne høsten vil jeg fortelle mer utførlig om seinere, jeg blir så rar i hodet av å tenke på den, kanskje fordi den handlet mest om gipsplater, jeg forteller deg om vinteren i stedet.»
SKOMSVOLD ER OGSÅ en veldig morsom forfatter. I likhet med Dag Solstad har hun evnen til å få snurrigheter til å virke helt normale, og vice versa. Som det å kose seg i eget selskap: «Jeg ler aldri mer enn når jeg er alene. Da jeg bodde alene lo jeg hele tiden. Jeg skrev og snakket med meg selv og knakk sammen i latter. Men betydde det at jeg skulle vaere alene resten av livet?»
Bokanmelder