Forutsigbar fortelling

Chris Tvedts siste kriminalroman er den klart svakeste i serien om Mikael Brenne.

forfatterdebut i 2005 vaert et kjaerkomment innslag i den norske krimfloraen. Forsvarerperspektivet, rettsdramaet som omdreiningspunkt og straffeprosessen som drivhjul i handlingen har gitt fortellingene et originalt preg.

Tvedt, som selv tidligere har virket som advokat, har også vist en saeregen evne til å skildre rettens språk og aktører på levende vis, det vaere seg politiet, forsvarere, dommere og forbrytere (samt eventuelle rollekombinasjoner). Det er derfor synd at disse positive kvalitetene havner i bakgrunnen i den siste Brenne-romanen, som er den minst vellykkede av de nå totalt syv bøkene som utgjør serien.

I fortellingen er rettsdramaet viet mindre plass og handlingen mangler til tider fremdrift, når Brenne i større grad inntar rollen som en noe inaktiv undersøker.

UTGANGSPUNKTET til fortellingens plott, som er inspirert av familietragedien som rystet lokalsamfunnet i Fusa i 1987, kan beskrives som følger: En mann rømmer fra sikkerhetsavdelingen på Sandviken sykehus, hvor han er tvangsinnlagt etter å ha drept sin egen bror. Han blir funnet igjen på familiens gård, hvor alt tyder på at han også har tatt livet av resten av familien.

Mikael Brenne karer til seg forsvareroppdraget og regner med verdifull medieoppmerksomhet rundt en sak som tilsynelatende er plankekjøring, siden det er liten tvil om at mannen skal dømmes til tvungen psykisk helsevern.

Men – kanskje ikke så overraskende for den vante Tvedtleser – er det noen mindre detaljer i saken som skurrer. Og så er vi i gang.

TVEDT SKAL HA ROS for å ta opp spørsmål rundt galskap og tilregnelighet, men til forskjell fra hans tidligere bøker, er fortellingen i «Bevisets stilling» dessverre altfor forutsigbar. Ikke bare gis leseren tilgang til hendelser Brenne selv ikke aner noe om, hvilket fører til at man side etter side bare venter på at en passiv Brenne skal komme frem til innsikter leseren allerede har.

I tillegg bidrar romanens hovedperson selv til spenningstap ved å avsløre handlingen gjennom en strøm av gale fornemmelser. Naermest hver eneste gang Brenne gjør seg en intuitiv slutning, kan en regne med at fortellingen snart vil avsløre det motsatte. Spenningen blir på denne måten ikke knyttet til hva som skal komme, men til når Brenne endelig skal innse det leseren allerede vet.

BOKENS ANDRE hovedproblem er at romanpersonene er i overkant karikerte. Brennes nye kollega Clara, er ikke bare tøff, tatovert og samtidig sårbar, med en historie om psykiatriske innleggelser og selvskading, hun har også hjertet på rett plass og liker å skru på motorsykler.

Brenne selv bikker også tidvis over i en latterlig parodi på en aldrende advokat. Saerlig påfallende er hans hang til å løfte frem banaliteter som vesentlig livsvisdom («Vi vil ikke vaere som våre foreldre, men på en eller annen måte blir vi det allikevel») og hans trang til å understreke komplekser rundt egen alder og livssituasjon.

Det hjelper heller ikke at skildringene av lyst og sex er vel klamme: «Kanskje det var vinen som begynte å virke, at det var derfor jeg kjente et brått støt av lyst etter henne. […] Synne hadde trengt trøst, støtte og vennskap, men jeg hadde tilbudt henne begjaer.»

Om Brenne skal fortsette i denne retningen, er han nok moden for pensjon.

Bokanmelder