Alt jeg ønsker er en sjanse
Jeg søker på alt. Ingen vil ha meg.
Arbeidsledig/grafisk designer, Bergen
MAN SKULLE TRO at det var tilstrekkelig. Å utdanne seg innenfor noe man brenner for og jobbe knallhardt gjennom utdanningen. Studere ved en av Englands anerkjente skoler og fullføre bachelorgrad og mastergrad med toppkarakterer. All logikk fortalte meg at hvis jeg jobbet hardt mot målet mitt og gjorde mitt beste på skolen, ville det lede til en jobb.
Jeg forventet ikke at det skulle vaere enkelt å få jobb innen grafisk design, så jeg bestemte meg for å jobbe like hardt for å lande en jobb. I dagevis produserte jeg håndlagde bøker som viste arbeidet mitt, og sendte dem til alle byråer i Bergen. Jeg ventet spent, lenge, forgjeves. Det skulle ikke knekke motet.
I to år har jeg sendt hundrevis av søknader til alle typer stillinger og vaert på rundt 20 intervjuer. Selv om nyutdannede oppfordres til å søke, er tilbakemeldingen alltid den samme: «Du kunne ikke gjort noe annerledes på intervjuet, vi valgte bare å gå for en kandidat med mer erfaring».
DET FINNES MANGE gode tiltak for dem som sliter med å komme seg i arbeid av en rekke grunner, og det trengs. Men det stikker allikevel litt når man ser på TV at narkomane, syke, innvandrere og eks-kriminelle får muligheter. At de med vondt i viljen får støtte. Mens de som har jobbet raeven av seg i fem år for en utdanning, får beskjed om at de har gode muligheter til å skaffe seg arbeid gjennom egen innsats.
For hver dag som går, legges det til en dag som arbeidsledig, som jeg må svare for på intervju. Jeg blir én dag eldre, og avstanden til arbeidsmarkedet blir større. Fra alle kanter kommer det råd om å vaere mindre kresen, og at jeg kan finne noe annet å jobbe med i mellomtiden. Men de forstår ikke at jeg søker på alt. Ingen vil ha meg som grafisk designer, digital markedsfører, butikkmedarbeider eller ekstrahjelp.
Til slutt mister man troen på å «ikke ta avslaget så tungt», og at «det vil ordne seg snart». Å få hundrevis av avslag er tungt uansett.
Jeg undres om dette er et problem som strekker seg utover mine fire vegger. For det er lett å føle seg alene. Finnes det flere som har opprettholdt fullt fokus gjennom utdanningen i fem år, for å ende opp med toppkarakterer på veggen og innboksen full i avslag? Finnes det flere som har sittet hjemme og grått i to år, uten å få bruke hjernen til noe mer samfunnsnyttig enn jobbsøknader og Netflix?
ALT JEG ØNSKER er en sjanse til å vise hva jeg er god for, uavhengig av arbeidstittel eller lønn. Å få bidra til samfunnet og til mitt eget hjem. Hvorfor skal ikke de som ønsker å jobbe som hva som helst, få lov til å jobbe? Når skal noen gi en sjanse til de unge, lovende, overutdannede og undererfarte?