Kunsten ikke å bli et gravsted
Det er en takknemlig følelse å bo i en by hvor museumsdirektører jobber for å rette opp i historiske feiltrinn.
en samtaledrevet historie som tar for seg spørsmål om hva et museum er, samt hva det kan vaere.
Hvilken rolle spiller museet overfor sitt publikum? Hvordan kan det utvikles i takt med resten av samfunnet, slik at det unngår å bli likt et gravsted for noe som var?
I FILMEN MØTER VI to damer med svaert ulik bakgrunn. Den ene er en yngre jente som drømmer om å bli museumsdirektør, den andre en eiendomsutvikler som tidligere har bygget et museum.
Samtalen deres tar oss med på kritiske refleksjoner rundt blant annet markedet til kinesisk kunst, dens historie og hvordan veien videre muligens vil utarte.
Det går litt fort i svingene av og til, og jeg innrømmer at jeg mellom engelsk tekst og kinesisk tale ikke alltid får med meg hva de snakker om.
LIKEVEL ER TANKEKORSENE øyeåpnende. For eksempel presenteres vi for en mannsstemme som sliter med å se seg selv som en (kunst) samler. Det er investering som er hans spesialfelt,
Plutselig får KODEs tilbakeføring av syv (av 21) søyler fra det keiserlige sommerpalasset en litt ekkel bismak, mener anmelder Renate Synnes Handal. og det er som investor han vil skrives inn i historiebøkene.
Et annet eksempel å nevne er en eldre dames forsiktige invitasjon til den yngre: «Det er noe uferdig der, derfor ville jeg at du skulle dra til Bergen». Hun snakker om det økende presset museene i Vesten står overfor for å møte postkoloniale konsekvenser.
FLERFOLDIGE KINESISKE kunstverk ble ført ut av landet for en slikk og ingenting da landet sto i en svakere økonomisk posisjon. De siste 10–15 årene har verdien på kinesisk kunst gått rett til vaers, siden kineserne har fått råd til å kjøpe tilbake sin kulturelle arv og historie.
Plutselig får KODEs tilbakeføring av syv (av 21) søyler fra det keiserlige sommerpalasset en litt ekkel bismak. Plutselig blir overvåkingsklippene av innbruddene fra januar 2013, som vi får se i filmen, veldig ekte.
Og mens jeg kjenner på en takknemlig følelse av å bo i en by hvor museumsdirektører jobber for å rette opp i historiske feiltrinn, begynner jeg å lure på om stemmen til investoren er rett. Er museet en scene?
DET ER MYE INFORMASJON som skal formidles i filmen, både visuelt og tekstlig. Jeg må hele tiden ta et valg om hvilken av dem jeg skal følge med på, og som jeg opplever som litt distraherende.
Likevel får jeg med meg tankevekkende poenger, om en historie som vi alle har et ansvar for å kjenne og sette oss inn i.
Kunstanmelder