Omriss av relasjoner og tap
Marit O. Kaldhol skriver fine fortellinger om å krakelere, men ikke knuse helt.
skildres en våt verden av lengsel og fødsel som er preget av å (bokstavelig talt) glippe tak.
I andre del møter vi ulike mennesker i glimt, glimt av å enten bli ødelagt selv eller ødelegge andre.
Tredje del åpner naermest apokalyptisk, og er i ferd med å bli et sirkulaert tidsrom. Menneskene krafser etter et håp, en krafsing som i begynnelsen er svak, men som deretter blir sterkere.
DET ER HER de skarpeste beskrivelsene av sorg finnes: «Ingen skal lese denne rapporten. Ingen treng informasjon om at eg har dagar då lite eller ingenting blir gjort. Dagar då alt ramlar saman, også det som stod støtt før».
Alle gjør så godt de kan, men på nesten tragikomisk vis er ikke det beste spesielt bra.
I tittelnovellen tar en mor vare på barnas melketenner, og reiser bort med dem når barna har flyttet hjemmefra.
Straks etter kommer imidlertid barna tilbake og blir små igjen, mor kommer hjem og oppdrar dem på nytt. Og mot slutten er det ikke lenger barna som forsvinner, men mor.
EN STERKERE dysterhet preger de siste novellene, som også tar opp virkelighetsorienterte problemstillinger som arveoppgjør.
Muligens naeres imidlertid et (kynisk) håp mot slutten: man kan lage musikk av det utroligste.
ANMELDT AV ODA VIGE HELLE