Spider-Man utfordrer Batman
Her har du et av de artigste og mest ambisiøse superheltspillene som noen gang er laget.
Fisk. Politiet har knapt klikket håndjernene på plass, før rivaliserende gjenger tar til gatene for å dele opp og kjempe om territoriene hans.
De neste tjue timene skal vi få guide edderkoppgutten gjennom et storslått eventyr hvor han serverer grisebank til mafiosoer, redder mennesker fra veltede biler, rensker opp i New Yorks forurensning og jager duer – alt det som hører med til livet som en «friendly neighbourhood Spider-Man».
Marvel er virkelig i vinden, og har hatt vill suksess med sitt filmunivers.
«Avengers: Infinity War» satte nylig komma bak ti år med kappekledd tegneserieaction på filmlerretet, og lover flere år med nye historier før de setter punktum.
Men det er først nå nylig at frontfiguren Spider-Man er blitt en del av filmuniverset.
I ren toskeskap solgte nemlig en da pengelens Marvel rettighetene til edderkoppgutten i 1985, og i dag holder Sony en klam hånd over dem.
DET ER DET BLITT tre ålreite og to dårlige kinofilmer av, i tillegg til en rekke tegnefilmer og serier – til Marvel nylig fikk låne rettighetene og etablert ham i sitt eget univers i «Captain America: Civil War» og «SpiderMan: Homecoming».
På spillfronten har derimot både Marvel og Sony sittet i passasjersetet mens rivalen DC Comics har ledet an, hvor saerlig «Arkham»-trilogien med Batman i hovedrollen redefinerte hva et superheltspill kunne og burde vaere.
Her fikk vi engasjerende historier, sylskarpe figurer, detektivoppdrag som virkelig fikk superhjernen til å knake og et umåtelig presist kampsystem.
Men både spillutviklere og superskurker gjør lurt i ikke å undervurdere Spider-Man.
DEN NETTSLYNGENDE edderkoppen har hatt hovedrollen i mer enn tretti spill, og dukker stadig opp i gjesteroller i andres eventyr. Om noen skulle ha nubbesjangs til å hamle opp med Batman, så er det nettopp han.
Det gjør han ved naermest å kopiere det som gjorde Arkham-spillene så gode, spesielt det fantastiske kampsystemet.
Få ting gir mer tilfredsstillende å mestre angrepskombinasjoner som får et titalls mafiosoer til å flakse vegg imellom, og i kampens hete er det stort sett bare fargen på drakten som skiller SpiderMan fra Batman.
SAMTIDIG HAR utvikler Insomniac virkelig latt seg inspirere av spillverdenen «Arkham Knight» fra 2016, og gir oss en stor åpen verden å utforske. Gotham er nå selvfølgelig byttet ut med New York, og fargespekteret er flyttet opp noen toner fra Batmans dystre gotiske by.
Å svinge seg mellom skyskraperne i Manhattan er en fryd. Det er litt knotete i begynnelsen, men med litt øving seiler vi av gårde med fart og presisjon.
I løpet av en omfattende historiekampanje dras vi gjennom byen, og kjemper i og rundt en rekke kjente landemerker fra tegneseriene og det ekte Manhattan. DETTE ER EN av de største, peneste og mest ambisiøse versjonene jeg har sett av byen. Men store spillverdener har sin pris. Det er vanskelig å fylle dem med innhold uten å ty til kjedelige og repeterende oppgaver for spilleren.
Det er når adrenalinrusen fra hovedhistorien legger seg, og vi utforsker alle tilleggsoppgavene byen har å tilby, at «Spider-Man» er på sitt svakeste.
På det beste får vi tidsriktige oppdrag hvor vi redder miljøet ved å kombinere vitenskap og Spider-Mans unike akrobatikk for å renske luften eller redde økosystemet i Central Park.
Både spillutviklere og superskurker gjør lurt i ikke å undervurdere Spider-Man.
PÅ DET VERSTE jager vi duer – fordi utvikleren antakeligvis følte at akkurat den delen av byen ikke hadde nok aktiviteter.
Men så lenge vi fokuserer på historien og de aktivitetene «Spider-Man» gjør bra, er dette en sjarmerende og eksplosiv superheltopplevelse som nesten når opp til Batman. Og det sier mye.
Spillanmelder