På krigsstien i Bergen
I 2014 red den Biff-aktuelle regissøren Benedikt Erlingsson rundt på hest i Bergens gater. Nå vil han bygge en liten islandsk koloni i Hordaland.
– Dere drev jo oss til Island for tusen år siden. Ingen har bedt om unnskyldning. Jeg tenkte å lage en islandsk koloni i Hordaland og bygge en mur rundt – og så kreve tilbake landet dere stjal fra oss. Vi kan begynne i Bergen, sier Erlingsson med et smil.
Nordisk råd
49-åringen er på et korstog mot miljøkriminalitet. Nå skal den islandske regissøren åpne Bergen internasjonale filmfestival (Biff) med «Kvinne på krigsstien», som tok Cannes-festivalen med storm.
Hans regidebut, «Om hester og menn», vant Nordisk råds filmpris i 2014. «Kvinne på krigsstien» er også nominert. Nå kommer han til Bergen for å overvaere gallapremieren.
– Jeg fikk en brå introduksjon til filmfestivaler. Det er vanskelig å utnytte tiden på hotellrommet, med Det Nye Testamentet i skuffen og pornokanaler på TV. Innimellom bør man vaere kreativ. Jeg visste ikke at det å følge en film rundt omkring i verden, var en så stor del av jobben. Jeg kan jo reise i to år, på festivaler og prisutdelinger, sier Erlingsson.
«Kvinne på krigsstien» er en økothriller der Alla, spilt av Halldóra Geirharõsdóttir, lever et dobbeltliv. På dagtid er hun kordirigent. På fritiden er hun en hemmelig, lidenskapelig miljøaktivist – mot monstermaster og store demninger.
– Aggressiv og radikal
Det islandske høylandet er, ifølge regissøren, det største urørte naturområdet i Europa. Men det utsettes for stort press.
– Man drukner høylandet i store dammer. Og kaller det grønn kraft. Poenget er at det ikke er så grønt lenger. Disse maskinene forurenser mer enn hele Islands bilpark. Her kommer Alla inn. Hun er aggressiv og radikal i kampen mot de store kapitalistene, som oftere og oftere går hånd i hånd med politikerne, sier Erlingsson.
Han mener Alla er en ekte actionhelt.
– Men jeg har nok fortalt historien på en måte som er vanskelig å båssette. Kanskje du kan kalle det en kunstnerisk miljøvernthriller med musikk og en god dose komikk blandet inn. For å vaere aerlig, den politiske konteksten var ikke det viktigste. Jeg ville lage noe for et stort publikum. Og kanskje redde verden samtidig, sier Erlingsson og ler.
– Ikke sexy nok
Begge filmene hans har fått gode kritikker og et stort publikum utenlands. Men finansieringen kommer ikke av seg selv av den grunn.
– Jeg hadde jo internasjonal medvind etter «Om hester og menn». Men de statlige pengene på Island sitter langt inne. Så det er et lappeteppe med private investorer, europeiske fonds og en del nøkkelpersonell som har investert deler av lønnen i filmen. Du må nesten vaere en magiker for å fylle et filmbudsjett. Akkurat det er frustrerende.
– Går islandske filmer godt på Island?
– Egentlig ikke. Voksne folk går knapt på kino lenger. Vi får heller ikke noe hjelp fra mediene. Nasjonal kultur er ikke sexy nok. Jeg har heldigvis et godt nedslagsfelt utenlands, sier Erlingsson.
Tapte for Tom Cruise
På Island har de en automatisk insentivordning for film, en slags skatterabatt, som gir 25 prosent tilbake av forbrukte utgifter. Denne gjelder også for alle islandske filmer.
Men regissørene merker konkurransen fra alle Hollywoodfilmene som spilles inn på Island, for de stikker ofte av med de beste fagfolkene.
– Siden statlig filmfinansiering er et byråkrati uten like, får vi ofte det grønne lyset så seint av vi havner bakerst i køen. Jeg husker at en fyr som heter Tom Cruise spilte inn på Island samtidig med «Om hester og menn». Han tok ikke bare de beste folkene, men også alle maskiner som lager kunstig snø. Så jeg måtte ta til takke med potetpulver, sier Erlingsson.