Barnevernet hjalp oss
Da barnevernet ble koplet inn, fikk jeg panikk. Ville de ta barna mine?
fra Vestlandet
IDEN SISTE TIDEN har barnevernet blitt omtalt i mediene, og kritikken hagler fra flere hold. Jeg kan ikke lenger vaere stille, for debatten virker for meg så lite nyansert som det nesten er mulig. Etter flere innlegg, fra både den ene og andre parten, virker det som samfunnets oppfatning av barnevernets oppgave og mandat er én ting: De tar barn fra familier. Debatten går gjerne på om det var rett eller galt om barna ble tatt ut av familiene sine og om barnevernet var inne tidlig nok.
Vi hadde også hatt kontakt med barnevernet tidligere. Og det er med hensyn til våre barn, som ikke har bedt om å vaere gjenstand for offentlig debatt, at dette innlegget leveres anonymt, det har ingenting med vår erfaring i møte med barnevernet å gjøre. Likevel mener jeg
ILLUSTRASJON: TairA / Shutterstock / NTB scanpix det er viktig at vår stemme også kommer med, for det tilfører en dybde som har manglet så langt.
AV ULIKE GRUNNER må vi dessverre si at vi i en periode ikke fungerte i foreldrerollen slik vi gjerne skulle ønske. På grunn av sykdom og ulike forhold hjemme, hadde vi kommet skjevt ut og så at det var situasjoner vi taklet lite hensiktsmessig. Vi ønsket derimot ikke ha det slik og ble nødt til å søke hjelp utenfra.
Da det ble på et tidspunkt klart at barnevernstjenesten skulle inn i bildet, må jeg aerlig si at jeg fikk litt panikk. Grunnen til dette kan egentlig oppsummeres i ett spørsmål: Vil de ta barna mine? Dessverre er presentasjonen av barnevernet i mediene en stor grunn til at spørsmålet ble reist. Også noen rundt oss mente vi burde vaere forsiktig med å involvere barnevernstjenesten, for de kan plutselig finne på å «ta barn».
PÅ DET FØRSTE MØTET la jeg frem min bekymring i starten og fikk til svar at dessverre er det samme frykt som sitter hos veldig mange som er møte med dem. Ofte legger det sterke bånd på samtalene, og det forhindrer aerlighet, åpenhet og samarbeid. Uten disse forholdene kan det umulig vaere enkelt å sette i gang andre hjelpetiltak hos familiene, og ikke minst få dem til å fungere. Det gjør også at barnevernstjenesten ikke kommer inn i bildet før situasjonen for barna kan vaere så uheldig at en ikke ser noe annet valg enn å gripe inn med et så brutalt tiltak som å ta barna ut av familien.
Vi kan diskutere opp og ned om det er riktig eller ikke i enhver situasjon dette ble tilfelle, men jeg tror problemet må tas tak i lenge før vi har kommet dit. Vi må spørre oss selv hvor hindringene ligger for at barnevernstjenesten kan få utføre sitt mandat på en måte som verner barna på best mulig måte. Og jeg tror hindringene er mange. Jeg nevner økonomi, politikk, varierende faglig kompetanse, holdninger og posisjon i samfunnet.
BARNEVERNSTJENESTEN har ulike tiltak en kan sette inn for å avhjelpe situasjonen i familien og gjøre hverdagen for barn bedre. Det kan handle om avlastning i såkalte besøkshjem, støttekontakt, veiledning, praktisk bistand og så videre. I noen kommuner, slik som i Bergen, er det opprettet sentre for familieveiledning som jobber på oppdrag fra barnevernet. Og det var nettopp på et slikt senter vi opplevde å få hjelp. Her møtte vi trente familieveiledere som tålmodig lyttet til oss og som ga oss teknikker og måter å takle situasjoner hjemme på en annerledes og bedre måte. Vi hadde også barna med oss noen ganger og fikk hjelp til å snakke om følelser og sette ord på det som var vanskelig.
DA DET GIKK MOT SLUTTEN av møtene våre der, og hjemmesituasjonen vår hadde bedret seg mye, hadde jeg en samtale med en av våre veiledere om nettopp dette: Hvilke historier er det som når mediene, og hvordan preger det vårt syn på barnevernet i dag?
Det er klart det var slitsomt å forholde seg til etater, møter og telefoner og ikke minst alle følelsene det medførte. Det var heller ikke alle vi møtte i prosessen, vi følte kjemien og tillitsgrunnlaget var like bra med. Likevel kan vi i dag trygt si at hjelpen vi fikk, var nødvendig og hadde effekt. Dessverre tror jeg at barnevernet altfor ofte kommer inn på et så seint tidspunkt at uansett hvilket tiltak som blir gjort, så blir det sett på som brutalt og et overgrep. Jeg ønsker velkommen en reformasjon av barnevernstjenesten, men jeg tror ikke vi kommer dit ved å angripe dem.
BT kjenner skribentens identitet og historie.