Argentinas økonomi i fritt fall
En konservativ regjering lovet gull og grønne skoger i Argentina, men har ikke klart å holde sine løfter.
I 2001 og 2002 gikk det søramerikanske landet konkurs, med store sosiale konsekvenser. Argentina kom seg imidlertid på fote igjen, men i de siste årene har det bare gått i nedoverbakke – igjen.
Økonomisk krise
Argentina er – igjen – blitt kastet ut i en økonomisk krise. Den nasjonale valutaen, den argentinske pesoen, er i fritt fall overfor amerikansk dollar og har på kort tid mistet halvparten av sin verdi.
Inflasjonen har økt til 30 prosent, og en økonomisk tilbakegang lurer like om hjørnet.
generalstreik i landet. President Mauricio Macri har bedt om og fått løfter om et hastelån på 50 milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette har imidlertid ført til skarp kritikk, også fra hans egne partifeller.
Situasjonen er en hard nedtur for den konservative presidenten, som kom til makten i 2015 på løfter om å stabilisere Argentinas økonomi og få orden på statsfinansene etter flere år med mangel på slikt under tidligere president Cristina Kirchner.
Macri, som er en av Argentinas rikeste forretningsmenn, hadde høy tillit fra omverdenen på starten av sin presidentperiode fordi han lovet å satse på en fornuftig markedsøkonomisk modell, samt å overholde fristene for tilbakebetaling av lån.
Krisens årsak?
President Macri skylder på internasjonale forhold og «katastrofen» han arvet fra president Kirchner. Det er imidlertid bare en halv sannhet. Macri overtok riktig nok et land på vei mot resesjon, og Donald Trumps økte tollsatser og økte renter i USA har bidratt til pesoens fall. I det hele tatt er Argentinas økonomi veldig sårbar overfor internasjonale tendenser.
Krisen skyldes imidlertid også en blanding av forvirrede signaler fra regjeringens side, dårlig kommunikasjon og en rekke uhell som har ført til investorflukt. I januar senket Argentinas sentralbank renten, til tross for at inflasjonen fortsatte å øke. Det førte til tvil om bankens uavhengighet.
En historisk tørke ødela samtidig for soyaen, landets største eksportvare. Både i og utenfor Argentina spør man seg nå om Macri har evne til å nedbetale landets gjeld og få kontroll på de offentlige utgiftene i et land hvor store deler av befolkningen er avhengige av ytelser fra regjeringen. Argentinerne selv demonstrerer i gatene, og 25. september setter man i gang en generalstreik.
Hva har regjeringen gjort?
President Macri forsøkte nylig å berolige markedene ved å melde at sentralbanken skulle heve renten fra 45 til 60 prosent, samt selge 330 millioner amerikanske dollar. Meldingen hadde imidlertid den motsatte effekten. Den skapte ytterligere usikkerhet, ettersom regjeringen allerede har tatt mange dramatiske skritt som ikke har fungert etter sin hensikt. Sentralbanken har blant annet tapt milliarder av dollar fra valutareservene i et forgjeves forsøk på å stanse dollarens verdiøkning.
Da Macri overtok nedjusterte han skattene på eksportvarer. Dette gjorde ham populaer blant landets bønder, ettersom argentinske landbruksprodukter eksporteres i stor skala. Det førte imidlertid til et stort gap i statskassen, og dette gikk ut over landets fattigste innbyggere. Nå har han sett seg nødt til å oppjustere skattene på eksport igjen, og dermed har han havnet i konflikt med landbrukssektoren, som også gjorde livet surt for hans forgjenger.
For å imøtekomme IMF og dets krav om strukturtilpasning har president Macri dessuten eliminert halvparten av landets departementer og lagt om på sin regjering. Presidenten har sagt at planene han hadde for utvikling av landet må vente til krisen er overstått.
Konsekvenser for folket
Argentinerne har sett det før. Når dollaren øker i verdi og inflasjonen løper løpsk blir alt dyrere: matvarer, drivstoff, strøm, transport. Folk kjøper mindre, og små bedrifter må gi tapt. Misnøyen senker seg over befolkningen, og fattigdommen vokser.
I denne tiden står argentinerne i kø for å kjøpe dollar, som er en mer sikker valuta enn den mer og mer verdiløse pesoen. Derfor tenker argentinerne også helst i dollar, selv i oppgangstider. De setter dem imidlertid ikke i banken, men gjemmer dem heller under madrassene.
Også nabolandene merker konsekvensene av krisen. Ikke minst i lille Uruguay, som er helt avhengig av Argentinas økonomi. Man sier at når Argentina er forkjølet, så nyser Uruguays befolkning. Dessuten har de lange køene av argentinere som kjøper TV og elektronikk i Chile og Paraguay forsvunnet.
IMF er upopulaer
Argentina har en lang og turbulent historie med Det internasjonale pengefondet, som den argentinske befolkningen simpelthen hater. Siden 1950-tallet har Argentina bedt om hjelp fra IMF fem ganger, og hver gang med blandede resultater.
I 1958 ga IMF et lån, i bytte mot at regjeringen solgte seg ut av de statlige bedriftene, permitterte 15 prosent av de offentlig ansatte og satte en stopper for offentlige lønnsøkninger. Resultatet var en dyp politisk krise som endte med et militaerkupp samme år.
Under Argentinas seneste militaerdiktatur (1976–1983) lånte IMF penger til generalene. Det er imidlertid ingen som vet hvor disse pengene tok veien. Til gjengjeld er det kjent at landets økonomi endte i en hyperinflasjon som – sammen med Falklandskrigen – ble diktaturets endelikt.
Forrige gang Argentina ringte til IMF var i 2001, da president Fernando de la Rúas regjering sto i gjeld opp over ørene etter flere år med heftige lån under president Carlos Menem på 1990-tallet. IMF ga landet et lån på 40 milliarder dollar som forsvant ut i det blå og gjorde lite for å hindre den gryende krisen. I stedet økte inflasjonen, fattigdommen og befolkningens protester. Argentinerne skyldte på IMF, selv om det kanskje ikke er helt rettferdig.