Jeg lengter tilbake til en tid jeg aldri opplevde
Du kunne vente på brev. Brev som kom i postkassen, med navnet ditt sirlig skrevet for hånd.
Nordnes trengte å vite om potensielle beilere før du traff dem. Visste noe, kanskje ingenting om dem. Det du lurte på, måtte du spørre om, eller få vite via-via.
DU KUNNE VENTE på brev. Brev som kom i postkassen, med navnet ditt sirlig skrevet for hånd. Ingen «autocorrect». Du visste om han skrev «pike» eller «pikk». Brev fra landsfjerne sjømenn eller glemte ferieromanser. Du visste ikke om brevet kom. Hva står i brevet? Vil han treffe meg? Hvor er han i verden? Når er han her neste gang? Med de mest trofaste beilerne visste du alltid at det lå et brev som ventet på deg.
Du kunne vise bilder av deg selv – tidenes vitnesbyrd om livet du levde før han. Han hadde ikke allerede sett dem. Visste ikke om reisene dine, eksene dine, vennene dine, sorgene dine. Visste ingenting om din mor. Han visste ikke hvor du bodde, hvor mye du tjente eller om du hadde glutenallergi. Det var ingen som hadde informert ham om det, og du hadde heller ikke formulert et skriv med de viktigste stikkordene om deg selv og levert i forkant av daten, for å se om dere «matchet».
DU VISSTE IKKE NOE om ham på forhånd. Du hadde ikke sett at han bodde på Minde, stemte SV, at han gråt da Leonard Cohen døde, at han var på utveksling i London. Du visste ikke hvilken musikk han hørte på, hvor han jobbet, hva hunden hans het. Vi spurte. Vi spurte, og vi svarte.
Det var ikke noe som het «sveip videre». Likte du katter, så var det noe som eventuelt ville bli et problem. Det var ikke et av de første spørsmålene du stilte beilerne dine. Var de dominerende i sengen? Det ville du først finne ut i sengehalmen – ikke gjennom en kort introtekst under bildet av han, et par pisker og noen håndjern.
Du kunne lage kassetter med romantiske sanger. Bare til ham. Tatt opp fra radio, eller kopiert over fra en annen kassett. Du kunne laste ned én og én sang. Ulovlig. Du laget spillelister og overførte dem til en CD du kunne skrible på. Tegne hjerter på.
Du hadde tid til å undre. Hva tenker han om meg? Er han egentlig interessert? Kommer jeg noen gang til å se ham igjen? Det ringer på! Tenk om det er han? Kommer det brev? Vil han noen gang svare meg?
FREMDELES ER DET rom for undring, lek, flørt og uformelle samtaler med ukjente mennesker. Selv er jeg definitivt et millenniumsbarn, som får angst av å glemme telefonen, som snapper mer enn jeg skriver SMS og som har funnet både nye venner og kjaerlighet gjennom høymoderne, virtuelle sjekkesteder. Men som den håpløse romantikeren jeg er, med hjertet fanget i 70-tallet – akk, så deilig det hadde vaert å ta telefonen uten å vite hvem som ringte, så nervepirrende det hadde vaert å sjekke postkassen tre ganger om dagen, på jakt etter brevet fra ham. Så vakkert det hadde vaert å høre gjennom en brent CD igjen – høre hvert eneste spor for å få vite hvilke sanger han forbandt meg med, lytte til teksten, og skrive den ned i en notatblokk – ikke google den.
Og hadde jeg fått velge hva som sto i den nøye utvalgte teksten, teksten som var kun til meg, så skulle det stått:
Og hadde ikke himmelen vaert fullt så grå, skulle jeg leid et fly skrevet røykbokstaver sagt at du er pen