Terrorofrenes tale
Den offentlige debatten om mangfold, inkludering og integrering er preget av dette. Hva i all verden skjedde egentlig med rosetogene, med fellesskapet, med Norge etter Utøya?
Det finnes ingen klare svar, foreløpig, men de vil bli en stor del av fortellingen om Norge i det 21. århundre. Like fullt er filmene om Utøya viktige, for å hente oss tilbake til et slags nullpunkt. forteller. Han var bare 14 år den gangen, og den yngste deltakeren på AUF-leiren. Han så sin egen bror Viljar bli skutt, tre-fire ganger, i naerheten av Kjaerlighetsstien.
Torjes historie er nesten ikke til å fatte, men den er også filmens store vendepunkt, som viser hvordan det er mulig å leve videre med noe sånt bråkende i bevisstheten.
Snart skal regissør Peter Greengrass’ mye omtalte Utøya-film vises på kino. I denne versjonen får terroristen både et ansikt og en stemme, gjennom skuespiller Anders Danielsen Lie.
Filmen ble vist under filmfestivalen i Venezia i august, og gjorde et sterkt inntrykk på de internasjonale kritikerne. De norske var lunknere, fordi terroristen får en større plass i den filmen, og blir tydelig igjen.
Vi ønsker kanskje å bli ferdig med terroristen som person, og orker ikke lenger ha ham i synsfeltet. I andre land er nok undringen over denne katastrofen fremdeles stor.
Filmen er uhyre virkelighetsnaer og påtrengende, fordi de sterkeste bildene dannes i ditt eget hode.