– Vi har mange fjell i dette landet, men vi tør ikke å bruke dem
Fjellandet Norge sjanseløst når VM-løypen er full av motbakker. – I motbakker er det mer synlig hvem som er svak og hvem som er sterk, og det ønsker vi ikke, sier tidligere landslagssjef Stig Kristiansen.
VM i Innsbruck vil med all sannsynlighet avsløre at Norge fortsatt er en sykkelnasjon under utvikling. Selv om vi de siste årene har vaert rangert blant de 15 beste nasjonene i verden, er det hovedsakelig fordi to verdensstjerner har dratt lasset.
Bredden kan knapt sammenliknes med nasjoner vi helst skulle sammenliknet oss med.
Bak Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen finnes det riktignok et knippe unge proffer, men felles for dem – med noen hederlige unntak – er at ferdighetene deres er ganske like på enernes. De er gode i flatt terreng, gjerne i en spurt eller på brostein.
Så når årets VM-trasé har stigninger på over 4600 høydemeter totalt, er fjellnasjonen Norge en nasjon de faerreste regner med.
Hvorfor er det slik?
Redd for å skape tapere
– Det enkle svaret er at idolene til dagens proffer har vaert Thor Hushovd, Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff. Når unge vil bli som dem, legger de også treningen opp deretter, sier Stig Kristiansen.
Men den tidligere landslagssjefen, som nå er sportsdirektør i det norske utviklingslaget Uno-X Development Team, understreker at svaret er mer sammensatt enn som så.
Han tror deler av fasiten finnes skrevet i den norske barneidrettsmodellen.
– Vi har mange fjell i dette landet, men vi tør ikke å bruke dem. I motbakker er det mer synlig hvem som er svak og hvem som er sterk, og det ønsker vi ikke. Vi er redd for at de svakeste da skal falle fra. Det er snillisme, sier Kristiansen.
Han får støtte av sportssjefen i Norges Cykleforbund, Hans Falk.
– Rene klatreritt vil vaere altfor harde for veldig mange av våre ungdomsryttere, og dem har vi ikke mange av. Så om de skulle kjørt mange klatreritt i løpet av sesongen, ville vi risikert å miste mange på veien. Det har vi ikke råd til, sier svensken.
Klatrerne faller av
Konsekvensen er at det er de mest talentfulle klatrerne som faller av. De som er små og lette av vekst.
– Vi har lette syklister i Norge, men de premieres for sjelden. En lett 12–13-åring kan tenke at sykling ikke er en idrett for ham, fordi han ikke vil oppleve noen fremgang på resultatlisten. Sånt preger det mentale og går utover motivasjonen, sier Falk.
Rent genetisk er den gjennomsnittlige nordmann stor, sammenliknet med mange andre folkeslag i verden. Ryttere med de riktige fysiske forutsetningene for å bli gode i motbakker utgjør derfor en minoritet.
Massene blir prioritert. Flest mulig, lengst mulig.
– Vi må ta til takke med dem vi har. I Norge er det jo ikke mer enn 100 juniorsyklister. Av dem er det 50 som satser, og bare 15 som får plass på landslag, sier Falk.
Jakter den neste Kristoff
– Vi er fortsatt en liten sykkelnasjon. Selv om vi har ligget høyt oppe på resultatlistene, gjenspeiler ikke det hvor vi faktisk står. Bredden vår er ikke stor nok til å ha et rittilbud for alle typene. I Frankrike, for eksempel, kan man som amatør sykle mange ritt i forskjellig terreng, sier Stian Remme.
Den tidligere toppsyklisten er nå sportsdirektør i JokerIcopal, laget som har sendt flest norske syklister til utenlandske profflag. De faerreste av dem har vaert gode klatrere.
– I Norge leter vi etter den neste Hushovd, den neste Kristoff eller den neste Edvald (Boasson Hagen). Talentene med de ferdighetene er lettere å se tidlig. Klatrerne trenger mer tid på å utvikle seg, de har en helt annen muskulatur, fortsetter Remme.
Men i løpet av den tiden må de sykle mange ritt som ikke er tilpasset deres ferdigheter.
– Rittene vi sykler i utlandet er også i samme terreng. Det er fordi de er lettest tilgjengelig, og økonomien har ikke vaert tilstrekkelig til å dra langt og prøve noe annet, sier Kristiansen.
Ønsker flere motbakkeritt
Falk er enig i at rittprogrammet for unge, norske ryttere er for ubalansert.
– Det bør vaere en større variasjon i rittene enn det er nå, sier sportssjefen, men:
– Vi er ikke i posisjon til å overstyre klubbene som arrangerer. Vi trenger klubber som arrangerer ritt, og skjønner at de må ta visse hensyn. Trafikkavviklingen påvirker hvilke løyper som blir valgt, og de kan få foreldre på nakken dersom løypen er for hard og skiller for mye.
Falk mener problemet strekker seg helt opp til juniornivå. Ifølge ham får de mest talentfulle klatrerne der sjansen til å vise seg frem i harde, internasjonale ritt.
– Odd Christian Eiking, for eksempel, var sjelden god i norske ritt, men han gjorde det bra i de kuperte løypene i utlandet, sier svensken.
Askøyvaeringen følger argumentene til sykkelsjefene.
– Det er noen kuperte ritt i Norge, men bakkene er gjerne ikke lengre enn tre kilometer. Det er først da klinten skilles fra hveten, og de rittene har vi få av i Norge, sier han.
Talenter på gang
Nå er det Tobias Foss og Andreas Leknessund som trekkes frem som de største klatrehåpene. Begge er gode temporyttere med høy kapasitet, som kan bli gode i lange bakker dersom de vil.
Begge sykler for Kristiansen og Uno-X Development Team.
– Vi ønsker å få frem noen sånne typer i Uno-X. Derfor deltar vi på så mange klatreritt som mulig. Tobias og Andreas kan bli gode sammenlagtryttere om de gjør en formidabel jobb, sier Kristiansen.
Han påpeker:
– Men blant millioner av syklister i verden, er det bare ti som kan vinne Tour de France. Når nåløyet er så smalt, velger mange å bli god på andre ting.
For eksempel spurt eller brostein.
– Å vaere helt i toppsjiktet av klatrere krever enten ekstra talent eller et sinnssykt fokus. Man må ha stor kunnskap om det man holder på med, for man skal ned i vekt samtidig som man skal få mer kraft. Det tar tid å få til. Og det er vanskelig å få tid til det blant alle rittene vi sykler, sier Eiking.
Stian Remme, sportsdirektør i JokerIcopal, om hvordan man blir en god klatrer