– Du reddet livet mitt, Lars
Det siste Tomas Espedal ønsket var en filmskaper på slep gjennom livskrisen. Seks år seinere takker han Lars Øymo for livet.
– I en viss forstand reddet du livet mitt. Så alvorlig er det, sier Tomas Espedal til Lars Erlend Tubaas Øymo.
I 2012 ba den unge filmskaperen om å få følge forfatteren med kamera. Motvillig sa Espedal ja til å prøve, men satt noen klare premisser: Øymo fikk ikke filme familien hans og måtte legge vekk kamera når han fikk beskjed.
Seks år seinere har Øymo brutt reglene om og om igjen, likevel sitter de to mennene igjen med en varig vennskap. Samt «Jeg vil bo i mitt navn», en 40-minutters dokumentarfilm som prøver å si noe om «kunsten å leve et vilt og poetisk liv», som det heter på espedalsk.
Skjønt, i starten av samarbeidet var det døden som opptok forfatteren mest.
– På et visst tidspunkt hadde jeg ikke lyst til å leve. Jeg var ferdig med et kjaerlighetsforhold og ferdig med å skrive. Men så kommer du inn, Lars, og insisterer på å få vite noen ting, sier Espedal.
– Du kom midt i en krise. Egentlig burde du vaert psykolog og prest, men det er jo det som er vennskap.
– Det var kjempeubehagelig
Gjennom kameralinsen fanget Øymo en Espedal som bearbeidet sorgen, fant ny inspirasjon og fabulerte høyt omkring døden og kunsten. Fremfor alt så han en voksen mann som både kunne bli rasende og ta til tårene over det kompliserte forholdet til sin gamle far.
– De beste scenene er de jeg ikke ønsket at du skulle filme, sier Espedal nå.
– Det var kjempeubehagelig, men jeg føler filmen er blitt veldig aerlig, sier Øymo.
– Men du har ikke vist alle mine sammenbrudd, det ligger mer under. Jeg trodde en stund at filmen bare måtte bli helt svart. Åpne med svart skjerm og så bare bli mørkere, sier Espedal.
Nå synes forfatteren den ferdige filmen viser noe positivt: