Litt slitne dansesteg
Biff- og kinoaktuelle «Battle» formidler mye danseglede, men bringer lite nytt til sjangeren.
de må flytte til en liten leilighet på østkanten, forandrer alt seg for Amalie.
DER MØTER HUN nemlig streetdanseren Mikael (Fabian Svegaard Tapia). Han introduserer henne for hip hop, og Amalie faller for både gutten og dansestilen.
Til venninnene og kjaeresten på vestkanten forteller hun ingenting. Amalie lever et dobbeltliv som ikke kan vare.
Det er store kontraster mellom vest og øst i Oslo, og tilsvarende mellom de to dansestilene. Amalies danselaerer er streng, nedlatende, alt skal vaere perfekt, mens den dansen som Mikael åpner døren for mest av alt handler om å ha det gøy.
Dansen fungerer bra som romantisk språk. Det er god kjemi mellom Lisa Teige og Fabian Svegaard Tapia, både på og av dansegulvet.
DANSESCENENE ER FLOTTE å se på, enten det er duse farger og terping av koreograferte bevegelser på danseskolen, Amalie og Mikael som flørter gjennom dansen eller fargesprakende, improviserte «battles» i hip hopmiljøet.
Felles for de fleste dansefilmer er at hovedpersonene har et stort mål de forsøker å nå, en konkurranse som skal vinnes. Slik er det i «Battle» også, men underveis virker ikke målet så viktig som det først gis inntrykk av å vaere.
Fokuset på at Amalie vil bli best for å komme inn på danseskolen i Amsterdam, blir etter hvert helt overskygget av de andre utfordringene i Amalies liv.
Det er nok naturlig, og akkurat slik det oppleves for Amalie. Men da forsvinner også noe av spenningen. Ikke like mye står på spill lenger.
DET ER HELLER IKKE klart om Amalie egentlig trives blant venninnene, eller hvorfor hun ikke kan fortelle sannheten til en eneste av dem.
Saerlig vennskapet med Ida (Silje Marie Balterzen), som ser ut til å vaere Amalies naermeste venninne, burde ha fått mer plass.
Mest av alt fordi Ida, mot slutten av filmen, virker som hun har bedre innsikt i Amalies følelser enn vi har fått noen grunn til å tro hun har.
En felle som mange ungdomsfilmer går i, er å bruke sosiale medier og selfier, kun for å ha det med eller som et kvasirealistisk virkemiddel, noe som ofte blir dumt og virker mot sin hensikt.
Dette klarer «Battle» å unngå, ved at selfiene spiller sin egen rolle, og resulterer i noe som ikke nødvendigvis er overraskende, men som fungerer.
DET HADDE VAERT GØY om «Battle» hadde noe mer nytt å by på i en ellers forutsigbar sjanger, men det er kanskje for mye å be om.
Heldigvis er filmen aller best på å formidle danseglede.
Filmanmelder