En fengende aerlighet
Thea Hjelmeland er uredd og aerlig. Hennes misjon er å både fenge og konfrontere.
THEA HJELMELAND har alltid vaert eksepsjonell til det å smelte historiefortelling, ganske konkret, inn i sine sangtekster.
Faktisk er det som om låtene helt lyrisk står som små og store anekdoter som kaster lys over menneskets og livets opp- og nedturer.
Hennes forrige plate, suksessen «Solar Plexus», tok for seg det å behandle sorg og viften av relaterte emosjoner som plutselig opptrer rundt mørket.
Sånn sett kan man si at hennes nye album «KULLA» er en form for kontrast, uten at den fremstår som frivol eller uten kompleksitet.
«KULLA» ER NEMLIG en frisk, sjangerflørtende affaere, som hopper mellom sinnsstemninger og erindringer fra et nytt verdensbilde.
Dette kommer kanskje fra de siste årene tilbrakt borte fra musikken, i møte med foreldrerollen – eller tidens generelle, intense og polariserte tilstand. Hva vet jeg.
Hjelmeland har en fin evne til å diskutere nettopp vårt forskrudde syn på kropp, alder og estetikk («Reincarnation», for eksempel). Gjennom det musikalske våger hun å ta dype dykk i problematikken.
Hun gjør det på et så uimotståelig, fengslende og fengende vis, at det er intet mindre enn genialt.
«Placenta» (livmor) er en for noen konfronterende tittel, men den er også en av platens mest vellykkede poplåter, som dessuten tar en kvinnes erfaring av å gå gjennom en graviditet og den intense emosjonskurven på alvor.
TRANSPARENSEN OG forfriskende rett på sak-likhet, hånd i hånd med noen av hennes sterkeste melodier, gjør «KULLA» til en plate som blir igjen i hode og kropp lenge etter man har hørt gjennom den.
Stemmen svever ett eller annet sted mellom Kate Bush, Florence & The Machine og Jenny Hval.
Hjelmelands lyst til å bevege seg mellom sjangere, så selvsikkert at det nesten fremstår cocky, er tydelig i overgangen mellom catchy og melankolske «My Girl», til den langt mer tradisjonelle stemningen på den norske bygdavisen «Born».
«Vacuum» er ett av albumets definitive høydepunkter. Her demonstrerer hun også hvordan hun kan manipulere vokalen til en vifte av uttrykk. Hun balanserer hårfint på grensen mellom det skjaerende vakre og det ubehagelige, akkurat slik Jenny Hval gjør.
KONTRASTENE DUKKER opp mer enn én gang og bidrar til en interessant stemningskurve, fordi hun som så sømløst går fra de store hitene til de suggererende, innadvendte låtene, som «Kvardag».
Likevel kan bruddene i atmosfaere føles som harde, når de dytter deg frem og tilbake, akkurat når du har falt inn i et spesifikt sinnsrom. For eksempel med «Nemesis», en låt som på egen hånd står ganske sterkt.
Platens siste spor står også frem som dens svakeste, fordi de (blant annet «Ritual») er så vanskelige å se i sammenheng med resten av platens 16 låter.
Et unntak er Durutti Columnaktige «Pleasure» som viser frem Hjelmelands utrolige vokal, så full av tilbakeholdenhet og selvtillit.
Det er som om hun erter oss og slipper små dråper av lyst og lengsel. Og det i seg selv er uimotståelig.
Musikkanmelder