Variabelt om medier, vidunderbarn og psykiatri
Mediebransjens forbruk av unge jenter blir tatt på kornet – men tankespinn tar for mye plass.
TANKENE TILHØRER 36 år gamle Espen, en seriøs bokanmelder i en ukeavis som baerer mange likhetstrekk med Morgenbladet.
Gjenstand for hans betraktninger rundt unge jenter (og unge i sin alminnelighet) i mediebransjen er den 22-årige Emilie. Hun er lynende intelligent og så dyktig at hun kalles vidunderbarnet.
Espen ligger med Emilie på avisens sommerfest og blir betatt og besatt av sin unge kollega. Like etterpå skifter hun jobb over til forlagsbransjen. Deretter skifter boken perspektiv fra Espen til Emilie, og vi møter alt annet enn et vidunderbarn. For 25 år siden hørte jeg en liknende historie som den Eline Lund Fjaeren forteller om i «Forbruk i september».
Den handlet også om hvordan en ukeavis dyrket frem en svaert ung og lynende intelligent jente, som etter hvert viste seg å vaere bipolar, eller manisk-depressiv, som det het den gang.
HISTORIEN GJENTAR seg åpenbart, selv om Fjaerens bok er fiksjon. Kultur- og mediebransjen byr kanskje på så hektiske hverdager at det kan sammenliknes med å vaere i en permanent i manisk tilstand.
Fjaeren lykkes med andre ord i å skape en troverdig ramme rundt en person med psykisk sykdom.
Både Espen og Emilie fremstår som svaert reflekterte, selvbevisste og strategiske.
Espens blikk på Emilie er farget av forelskelse, men også skryt og kjekkaseri til sin bokanmelderkamerat Erik: «Noen måtte jo ligge med vidunderbarnet før eller siden, det kunne like godt vaere meg.»
NÅR EMILIE FÅR ordet, er det gått et halvt år siden hun forlot avisen. I mellomtiden har hun hatt et sammenbrudd.
Gjennom indre monolog og tankereferat får vi vite at hun går i terapi, tar antidepressiva og går til psykiater.
Emilie fremstår som mer eller mindre fullstendig oppslukt i eget tankespinn, parallelt som hun formidler en slags selvinnsikt i dette tankespinnet.
Forfatteren lykkes med å skildre en trist og tvangsmessig tilstand, og vi er svaert langt fra å møte et vidunderbarn.
LITTERAERT SETT
blir teksten etter hvert noe monoton, den lukker seg rundt sykdom og symptomer. Seksuell promiskuitet følger ofte med bipolar lidelse, og de depressive sidene gjør at hun mangler livslyst.
Fjaeren skildrer slike sider ved Emilie, uten at personligheten hennes trer spesielt tydelig frem.
Avslutningen på historien om Espen og Emilie virker mer konstruert og distansert enn de fine ansatsene som ble etablert mellom mediebransjen og forbruk av unge jenter i bokens begynnelse.
I stedet for å ta opp tråden ender «Forbruk i september» som en løs samlivshistorie, som etterlater inntrykk av at boken er blitt rodd noe hastig i land.
Bokanmelder