Hun vil gjøre deg flau med sanger om kjønnshår
Da Thea Hjelmeland kom med sin forrige plate, kunne hun knapt gå på butikken uten at noen ville dele sin personlige sorghistorie med henne. Da bestemte hun seg for å gjøre noe helt nytt.
– Velkommen til mitt slott, sier Thea Hjelmeland spøkefullt.
BT treffer henne utenfor en stor murvilla på Minde, der hun har sitt studio. Vi går ned i kjelleren, forbi et titalls diplomer og plaketter som viser at sunnfjordingen har vunnet alt fra Førde kommunes kulturpris til Spellemannprisen og Vossajazzprisen.
Men til tross for prisdrysset som har kommet hennes vei de siste årene, er ikke hele murvillaen – hele «slottet» – hennes. I hvert fall ikke ennå.
Nasjonal sorgterapi
– Dette er mitt kontor. I ti år var det lite som minnet om A4tilvaerelse for meg. Du er nødt til å ofre mye for å etablere en karriere som musiker på bena. Men når jeg har arbeidet med min nye plate, har jeg prøvd å
leve et vanlig liv. Jeg har vaert her på kontoret, sier Hjelmeland.
Fredag slipper Hjelmeland sin tredje plate, «Kulla». Det er oppfølgeren til gjennombruddsplaten «Solar Plexus», som hun fikk Spellemannprisen for. «Solar Plexus» var på mange måter bearbeidelse av sorg i musikkform, og platen berørte mange.
– Det var en periode jeg ble stoppet på butikken, på gaten – nesten overalt – av folk som ville dele sin historie med meg. De ville dele sin sorg. Jeg følte meg nesten som en nasjonalt sorgsymbol, sier Hjelmeland.
Bakteppet for «Solar Plexus» var Hjelmelands egen tragedie, der hun opplevde å miste sin franske ektemann til alvorlig sykdom mens de ventet sitt første barn.
Hjelmeland satt igjen som enke og alenemor.
– «Solar Plexus» grep virkelig folk, noe som var veldig fint. Men jeg var ikke forberedt på alle reaksjonene. Jeg hadde fortsatt mer enn nok med min egen sorg, og hadde ikke kapasitet til å håndtere alle andres også. Det hele førte til at jeg gikk gjennom en ny sorgprosess, sier hun.
– Jeg er egentlig veldig privat
Thea Hjelmeland er egentlig en privat person. Noe som kan virke litt ironisk for en person som tilsynelatende delte sine innerste tanker med verden gjennom musikk.
– Jeg var i en veldig skvis mellom det personlige og det private. Det var jo ikke slik at alt på «Solar Plexus» nødvendigvis var om meg som person – selv om alle følelsene kom fra meg. Men platen ble utelukkende fremstilt som Thea Hjelmelands fortelling om hennes sorg, sier hun.
Da Hjelmeland begynte på sin nye plate, var det derfor én ting som tidlig ble klart for henne: Hun ville vaere tydelig på at platen ikke handlet om henne som person. Hun ville skape et fantasifullt og fiktivt univers.
– Jeg fant ut at jeg måtte ha det gøy når jeg spilt inn den nye platen min – det er tross alt jobben min dette. Og jeg ville skape et landskap der det var veldig tydelig at dette var fiktive historier. Det er mine følelser som skaper disse historiene, så klart, men det er ikke personlige bekjennelser om meg selv, sier Hjelmeland.
Tittelen på albumet, «Kulla», sender umiddelbart tankene til Pippi Langstrømpe og Villa Villekulla.
Mensen og morkake
– Jeg har prøvd å tenke litt som Pippi når jeg har spilt inn platen. Utfordre måten jeg gjør ting på. Hvis dette er den normale måten å løse dette på, da gjør jeg det helt motsatt, sier Hjelmeland.
Og der sorg og håp gjennomsyret hennes forrige plate, har hun denne gang prøvd å trenge inn i andre følelser.
– Jeg har vaert opptatt av humor og det som skaper ubehag hos oss. Jeg har lyst til at lytteren skal bli litt flau når platen min står på.
– For eksempel når du på låten «Pleasure» synger om å ha kjønnshår sittende fast mellom tennene?
– Ja, og den traff bra! På platen synger jeg både om å føde, om morkake og om menstruasjon. Ting som er helt naturlige, men som kanskje gir noen en flau følelse. For meg er det rart at folk blir flau av ting som er både vakre og naturlige. Jeg blir aldri flau.