Kampen mot netthets

Løsningen er ikke nye forbud, men å bruke de som finnes.

KVINNER SOM YTRER seg offentlig i dag, må stålsette seg for hatmeldinger og grov sjikane. Det har alvorlige konsekvenser både for enkeltpersoner og for den offentlige debatten.

Da Tonje Brenna (Ap) kritiserte retusjering av barnehagebilder, fikk hun høre at hun ikke fortjener å ha barn, at hun er fitte og undermenneske. Talsperson for Grønn Ungdom, Hulda Holtvedt, fikk grove trusler om voldtekt før hun fylte 16. Urovekkende mange av de unge AUFerne som overlevde Utøya har fått drapstrusler.

Disse eksemplene er bare en liten flik av problemet.

EN UNDERSØKELSE FRA menneskerettsorganisasjonen Amnesty viser at syv av ti kvinnelige politikere plages av netthets, draps- og voldtektstrusler.

Mange styrer unna betente temaer, eller orker ikke lenger å drive med politikk.

Hatytringer er et samfunnsonde som må bekjempes. Løsningen er ikke å rope på flere lovhjemler, men å ta i bruk de som allerede finnes.

Amnesty mener kvinner blir hetset fordi de er kvinner, og krever nå en egen lov som gir kvinner en saerlig beskyttelse mot hatefulle ytringer. I DAG ER IKKE kjønn beskyttet av straffelovens diskrimineringsvern, og i paragrafen som rammer hatefulle ytringer er kun etnisitet, religion, homofil orientering og nedsatt funksjonsevne nevnt eksplisitt. Amnestys krav om lovendring fremstår mest som en teknikalitet. Lovens intensjon er ikke å la kjønnsbasert hat passere, men å gi minoriteter et saerlig vern.

Gitt at det kan dokumenteres at kvinner i saerlig grad utsettes for grov hets, vil det likevel ikke vaere unaturlig å understreke at kjønn er omfattet. Det samme gjelder andre former for kjønnsuttrykk og seksuell orientering. Kampen mot ulike former for hatytringer står uansett ikke om formuleringer i lovverket. Straffeloven rammer alt fra trusler til hensynsløs atferd og krenkelse av privatlivets fred, og er på ingen måte mangelfull.

Det er betydelig mer presserende å gjøre kampen mot sjikanøs atferd til en prioritert oppgave, både i offentligheten og hos politiet.

DET ER BETYDELIG mer presserende å gjøre kampen mot sjikanøs atferd til en prioritert oppgave, både i offentligheten og hos politiet. Målet må vaere å unngå at slike saker henlegges eller aldri blir anmeldt. Det krever både kompetanse, tydelige styringssignaler og ikke minst ressurser.