En poengtert sammenføyning av det søte og det perverse
Første gang norske Bjørgan og svenske Jungnelius stiller ut sammen, er det for å åpne Kraft sitt splitter nye utstillingskonsept Invitert.
utviklet av Kirsti van Hoegee, er å invitere én norsk kunstner, som igjen får invitere en annen kunstner til å lage en samarbeidsutstilling. Det eneste kriteriet er at den andre invitasjonen må sendes over landegrensen.
I FØRSTE OMGANG var det keramiker Heidi Bjørgan som skulle få dette ansvaret. Jeg sier ansvar, for verden er som kjent stor og kunstnertettheten er voldsom. Hvordan velge, når man i utgangspunktet kan velge hva som helst?
Bjørgan er blant annet kjent for å viske ut sine egne keramiske ferdigheter, ved å lage perfekte sylindere som til slutt overarbeides og deretter «ødelegges» på dreiebenken. Hennes objekter kan i noen tilfeller inneholde kroppslige og seksuelle undertoner, samtidig som de absolutt adresserer det velkjente flink-pike-syndromet.
AT HUN VALGTE SVENSKE Åsa Jungnelius til å delta i dette prosjektet, er et lykketreff. Når disse to kunstnerne møtes, skaper de samtidig rom for å rendyrke kvinnelig seksualitet.
Selve utstillingen oppfattes som leken, spesielt materialmessig. Etter at jeg har gått inn i et plastkledd lokale, er det første jeg legger merke til en hengende skulptur som slutter i et par glassballer innsvøpt i fiskenetting-strømpebukse. Mine umiddelbare tanker går ut til horen og horekunden, før jeg skjemmes over å vaere så bokstavelig. NOE PERVERST RÅDER absolutt her inne. Fra den rødlig glaserte innsiden i bretten av en sammenkrøllet sylinder, til den søteste penisen jeg noensinne har sett. Skulpturen BAM står på egen hånd i hvelvet, utenfor de plastkledde rommene.
Det enorme, erigerte får støtte; under tuppen av et stålrør som har en åpenbar funksjonell kvalitet, mens basen dekkes til av det som må kunne kalles jentete tekstiler (blonde, silke, sløyfe.) Med ett skjemmes jeg, igjen. Har tekstiler egentlig kjønn, eller er det bare jeg som ikke har kommet langt nok i min feministiske utvikling?
I HOVEDROMMET presenteres de fleste objektene på en v-formet pidestall med ulike høyder. Mellom glassmonter, stålkurver, pels, tekstiler, keramikk- og glassobjekter kan vi spore en ivrig søken etter et felles formspråk. Keramikken og glasset jobber sammen for å slette eventuelle kulturelle forskjeller.
DET ER LIKEVEL noen objekter som skiller seg ut fra mengden. Spesielt objektene som inkluderer hvite stearinlys, samt leppestift-skulpturene Implements. Disse tilhører hjemmets domene mye mer enn de andre objektene, men det gjør jo egentlig ingenting. Hvor ellers skal forandring settes i gang, om ikke på hjemmebane?
Kunstanmelder