Frode Bjerkestrand
En uhyre sterk Biff-film viser hvorfor sosiale medier er blitt ytringsfrihetens troløse venn og verste fiende.
IEN SCENE i den Biff-aktuelle dokumentaren «The Cleaners», sitter en ung filippinsk kvinne ved en datamaskin i Manila, og forklarer hvorfor hun sitter der helt alene og sensurerer ett av verdens mest ikoniske foto fra en Facebook-brukers konto.
Scenen er dyster, og er samtidig illustrerende for hvordan internettgigantene innskrenker det globale ytringsrommet.
JENTUNGEN PÅ NICK UTS legendariske napalm-foto fra Vietnamkrigen er naken. Og kombinasjonen mindreårige og nakenhet kan ikke Facebook ha noe av. Punktum. I utgangspunktet er det forståelig.
Så kvinnen trykker på «delete». Men hun gjør det uten hensyn til kontekst, historikk, symbolikk og informasjonsverdi. Hun må følge Facebooks regler slavisk. Får hun tre anmerkninger i måneden, får hun sparken.
Og siden hun er pålagt å bla seg gjennom 25.000 foto hver eneste dag, er det ikke rart angsten for å gjøre feil blir enorm. Så i hennes logikk er det bedre å sensurere for mye enn for lite.
DERMED HAR Aftenpostens sjefredaktør Espen E. Hansen fått et slags svar på hvorfor Facebook fjernet det samme fotoet fra avisens profil, for to år siden.
Videoen «Dear Mark», der Hansen fremfører sin klage, var egentlig et spørsmål til Facebook-sjef Mark Zuckerberg: Forstår du egentlig hva du driver med, og hva denne tilfeldige sensuren gjør med ytringsfriheten?
Denne artikkelen er for øvrig utstyrt med Nick Uts berømte foto. Hvis du deler artikkelen på Facebook, er det interessant å se hvor lenge den får bli liggende i feeden din.
SIDEN HØSTEN 2016 har Facebook blitt tatt med buksen nede flere ganger, ikke minst da det ble oppdaget at tusenvis av falske profiler på nettstedet hans benyttet samme høst til å manipulere et presidentvalg i USA.
Zuckerberg og toppsjefer i Google og andre nettselskaper har rodd med strikkepinner siden den gang. På den ene siden sverger de til forbedrede algoritmer og mer innsats for å rydde i rotet sitt.
Men så kommer filmer som «The Cleaners» og velter bortforklaringene deres i grøften.
Filmen viser hvordan nokså uforberedte unge mennesker på andre siden av kloden blir satt til å sensurere brukerne etter altfor enkle kriterier, og at denne jobben er svaert belastende.
Dilemmaet er åpenbart. Facebook og andre sosiale medier må sensurere. Av grunner vi knapt orker å forestille oss, er det altfor mange der ute som deler groteske foto og videoer av åpenbart straffbare handlinger på internett. I «THE CLEANERS» får vi et deprimerende innblikk i hva disse «innholdsmoderatorene» i Manila må tåle i løpet av en arbeidsdag. Direktesendt selvmord. Grove overgrep mot små barn. Halshogginger med sløv kniv. Sånne ting.
Ikke rart flere av intervjuobjektene blir synlig reduserte i løpet av filmens gang. En av deres kolleger orker ikke mer, og begår selvmord.
Filmen viser hvor totalt uforberedt nettgigantene har vaert på sin egen globale vekst, og hvor prinsippløst de forholder seg til den.
Facebooks brukermasse er mye større enn noen nasjon, og nettstedet er blitt verdens største nyhetsformidler, uten å ha noen form for redaksjonell kontroll eller kompetanse.
Nå er alle brukerne sine egne publisister. Mange er svaert lite opptatt av folkeskikk, konsekvens og kutyme, og Zuckerberg er fullstendig tatt på sengen av alt raseriet og manipulasjonen.
SAMTIDIG INNRØMMER Facebook og Google at de føyer seg etter lokal sensur i autoritaere stater. Noe som er lov i Norge og USA, kan vaere straffbart i Tyrkia eller Saudi-Arabia.
Den såkalte grenseløse friheten hos nettselskapene er altså erstattet av bruker-generert kaos og eiernes opportunisme. Å håndtere denne selvmotsigende etikken, må vaere slitsomt.
Ikke rart Facebook har et omdømmeproblem. Den tilfeldige sensurvirksomheten holder nok internettgigantene på rett side av loven, og fjerningen av åpenbart kriminelt materiale er viktig.
Men samtidig er praksisen, reglene og rutinene så dårlige, at de sosiale mediene beveger seg langt ut i den politiske sensuren. Og de gjør det ved hjelp av ufaglaerte og underbetalte unge mennesker i Manila, blant mange andre steder.
Filmen viser hvor totalt uforberedt nettgigantene har vaert på sin egen globale vekst.
JEG ANBEFALER «The Cleaners» på det sterkeste. Den viser de moralske og juridiske konsekvensene av nettbruken vår, hva den gjør med samfunnsdebatten, og med folk i utsatte stillinger på andre siden av kloden.
Jeg forstår godt at politikere i EU og USA vil ha sosiale medier under strengere kontroll. De har sikkert like mye panikk som Zuckerberg selv, i en verden som stadig blir mer polarisert, der angrep på demokratiet og viktige institusjoner er blitt dagligdags.
Men det aller beste hadde vaert om nettgigantene selv kunne frigjøre seg fra sin egen bunnlinje, og erkjenne samfunnsansvaret sitt.
Det betyr blant annet å lage et betydelig bedre system for moderering og innsyn, som kanskje kan bidra til en mer anstendig og opplyst samfunnsdebatt.
Ja, det vil koste flesk. Men det har selskapene jaggumeg råd til.
«The Cleaners» vises på BIFF tirsdag 2.10.