Oppsummerer 100 kronikker og taler med et par vitser

«Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise» gir en gjennomført leken leksjon i hvordan det personlige er politisk.

er så dårlig. Jeg ler når de setter i gang med parodier, men plutselig starter på feil dialekt. Eller at parodien rakner underveis.

DE ER DERIMOT mer originale i valg av materiale når de går løs på gutter som jobber i eventbyrå, naermere bestemt Gyro, med stramme snuslepper og som skal «vaere på ballen». Og videre gjør de narr av artister (inkludert seg selv) som tar disse eventjobbene.

Tønne og Tusvik blander ganske voldsomme, private opplevelser med lette «sånn danser damer over 40»-sketsjer. De har en vinkling på både voldtekt og #metoo som burde sendes ut til alle ungdomsskoler i hele landet. Så absurd, overraskende, men samtidig så viktig. Ved hjelp av et par vitser oppsummeres 100 kronikker og oppdragende taler.

SELV OM DENNE forestillingen har blitt spilt lenge andre steder i landet, har de en varhet for hverandres uttalelser og utspill. Den fremstår som ny og spontan hele veien. De bygger hverandre opp og kommer seg logisk og uanstrengt videre i forestillingen.

Det er åpenbart at de vitser om for eksempel utroskap og fødeskader fordi de mener vi trenger å snakke mer om det også utenfor scenen – som samfunnsproblem. Men det ligger en dobbelthet i mange av tingene de sier, som også gjør forestillingen mindre velmenende enn man skulle tro. Å vaere politisk korrekt og provoserende på samme tid er en kunst. En siste ting: Å vitse om at en norsk, kvinnelig toppolitiker er tjukk kan vi vel overlate til nettroll. Det er bare kleint.