Bergens Tidende

Frøy Gudbrandse­n

-

ganske hard dom over hans lederskap. Han hadde ikke tatt partiet noen sted.

NÅ GJØR HAN NETTOPP det en leder skal gjøre. Han har kommet med en klar anbefaling til partiet, om hva han mener er den mest fornuftige veien videre.

Mitt inntrykk er at hans posisjon i partiet var i ferd med å svekkes alvorlig. Ikke fordi han tok feil valg, men fordi han ikke tok noen. Det er gjerne lettere å forholde seg til beslutning­er man er uenig i enn uklarhet.

Det var ikke mistillit til hans vurderings­evne som skapte misnøye rundt hans lederskap.

Når en partileder kommer med et klart råd, er det i seg selv et hint om hva partiet ender opp med å gjøre. Å si nei til rådet vil vaere et uttrykk for mistillit til lederen. Det er kanskje underordne­t. For hvis man i utgangspun­ktet har tiltro til Hareide, vil hans vurderinge­r veie tungt.

For dem som ikke fra før er helt sikre på hva som er rett beslutning, vil hans ord veie tyngre enn argumenter fra andre hold. Hareide har på toppen av alt skrevet en bok for å få med seg partiet. Han har ikke tatt lett på dette. Hans argumentas­jonsrekke er lang og oppleves antakelig som ganske overbevise­nde.

DET ER EN HEL DEL å kritisere boken for. Den delen av partiet som kjenner seg mest hjemme på borgerlig side har grunn til å føle seg ekskludert fra Hareides prosjekt. Som Lars Kolbeinstv­eit skriver i Minerva, er «tonen i boken i stor grad preget av at egne «gode» standpunkt­er implisitt sier at andres standpunkt­er er uholdbare.»

Ja, det er en eksepsjone­ll situasjon at de to nestledern­e er uenige med partileder­en. Det er et uttrykk for splittelse­n i partiet, men det er nok et lykketreff. Når Kjell Ingolf Ropstad er så tydelig, er den borgerlige fløyen sikret en sentral talsperson.

Og enda viktigere: En del av dem som foretrekke­r borgerlig side sier nå at det ikke er noen krise om partiet lander på å samarbeide med Ap. Det mener jeg er en av de viktigste bevegelsen­e som har skjedd i KrF den siste tiden. Det er sterk uenighet, ja, men frontene er ikke så uforsonlig­e og steile som man kan få inntrykk av.

DET TYNGSTE argumentet mot at partiet følger Hareide, er risikoen partiet løper ved å felle Solberg-regjeringe­n nå. Det er noe annet med et regjerings­skife som følge av en intern partiprose­ss i et lite parti, enn rett etter et valg. Det er ikke vanskelig å følge Hareides resonnemen­t om at dette er det beste for KrF. Hvorfor dette skal vaere det beste for Norge, akkurat nå, er en annen sak.

Å overbevise de tillitsval­gte kan vaere noe ganske annet enn å overbevise velgere.

Et linjeskift­e i KrF nå får den ganske dramatiske konsekvens­en at Solbergreg­jeringen blir felt. Det vil nok skape både begeistrin­g og kraftig irritasjon, noe som gjør det krevende å spå hvordan velgerne vil reagere, det vaere seg på kort eller lang sikt.

Det eneste tallene vi har nå kan fortelle oss, er at Hareide ikke kunne ta et valg uten at store deler av velgermass­en ville vaere uenig med han.

KrF skal ta et naermest umulig valg, med ukjente konsekvens­er for partiet.

FORRIGE VALG mistet KrF flest til Senterpart­iet, Høyre og Frp. Ifølge pollofpoll­s. no har KrF siden da utvekslet flest velgere med partiene på høyresiden. Det har vaert brukt som et argument for at KrF-velgerne er mer borgerlige enn partiledel­sen, og vil falle fra om partiet tar et steg til venstre.

Det vi ikke vet, er om venstresvi­ngen åpner opp for at flere fra venstresid­en ønsker å stemme på KrF. Og om et slikt tilsig av velgere veier opp for dem som trolig forsvinner.

Begeistrin­gen for Hareides tydelighet ser vi nå i form av mange innmeldels­er. Velgernes reaksjoner ser vi først etter at Solberg-regjeringe­n er historie.

KrF skal ta et naermest umulig valg, med ukjente konsekvens­er for partiet. Når partileder­en da er så trygg på hva som er rett, skal det mye til at partiet ikke stoler på det.

 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway