Frøy Gudbrandsen

ganske hard dom over hans lederskap. Han hadde ikke tatt partiet noen sted.

NÅ GJØR HAN NETTOPP det en leder skal gjøre. Han har kommet med en klar anbefaling til partiet, om hva han mener er den mest fornuftige veien videre.

Mitt inntrykk er at hans posisjon i partiet var i ferd med å svekkes alvorlig. Ikke fordi han tok feil valg, men fordi han ikke tok noen. Det er gjerne lettere å forholde seg til beslutninger man er uenig i enn uklarhet.

Det var ikke mistillit til hans vurderingsevne som skapte misnøye rundt hans lederskap.

Når en partileder kommer med et klart råd, er det i seg selv et hint om hva partiet ender opp med å gjøre. Å si nei til rådet vil vaere et uttrykk for mistillit til lederen. Det er kanskje underordnet. For hvis man i utgangspunktet har tiltro til Hareide, vil hans vurderinger veie tungt.

For dem som ikke fra før er helt sikre på hva som er rett beslutning, vil hans ord veie tyngre enn argumenter fra andre hold. Hareide har på toppen av alt skrevet en bok for å få med seg partiet. Han har ikke tatt lett på dette. Hans argumentasjonsrekke er lang og oppleves antakelig som ganske overbevisende.

DET ER EN HEL DEL å kritisere boken for. Den delen av partiet som kjenner seg mest hjemme på borgerlig side har grunn til å føle seg ekskludert fra Hareides prosjekt. Som Lars Kolbeinstveit skriver i Minerva, er «tonen i boken i stor grad preget av at egne «gode» standpunkter implisitt sier at andres standpunkter er uholdbare.»

Ja, det er en eksepsjonell situasjon at de to nestlederne er uenige med partilederen. Det er et uttrykk for splittelsen i partiet, men det er nok et lykketreff. Når Kjell Ingolf Ropstad er så tydelig, er den borgerlige fløyen sikret en sentral talsperson.

Og enda viktigere: En del av dem som foretrekker borgerlig side sier nå at det ikke er noen krise om partiet lander på å samarbeide med Ap. Det mener jeg er en av de viktigste bevegelsene som har skjedd i KrF den siste tiden. Det er sterk uenighet, ja, men frontene er ikke så uforsonlige og steile som man kan få inntrykk av.

DET TYNGSTE argumentet mot at partiet følger Hareide, er risikoen partiet løper ved å felle Solberg-regjeringen nå. Det er noe annet med et regjeringsskife som følge av en intern partiprosess i et lite parti, enn rett etter et valg. Det er ikke vanskelig å følge Hareides resonnement om at dette er det beste for KrF. Hvorfor dette skal vaere det beste for Norge, akkurat nå, er en annen sak.

Å overbevise de tillitsvalgte kan vaere noe ganske annet enn å overbevise velgere.

Et linjeskifte i KrF nå får den ganske dramatiske konsekvensen at Solbergregjeringen blir felt. Det vil nok skape både begeistring og kraftig irritasjon, noe som gjør det krevende å spå hvordan velgerne vil reagere, det vaere seg på kort eller lang sikt.

Det eneste tallene vi har nå kan fortelle oss, er at Hareide ikke kunne ta et valg uten at store deler av velgermassen ville vaere uenig med han.

KrF skal ta et naermest umulig valg, med ukjente konsekvenser for partiet.

FORRIGE VALG mistet KrF flest til Senterpartiet, Høyre og Frp. Ifølge pollofpolls. no har KrF siden da utvekslet flest velgere med partiene på høyresiden. Det har vaert brukt som et argument for at KrF-velgerne er mer borgerlige enn partiledelsen, og vil falle fra om partiet tar et steg til venstre.

Det vi ikke vet, er om venstresvingen åpner opp for at flere fra venstresiden ønsker å stemme på KrF. Og om et slikt tilsig av velgere veier opp for dem som trolig forsvinner.

Begeistringen for Hareides tydelighet ser vi nå i form av mange innmeldelser. Velgernes reaksjoner ser vi først etter at Solberg-regjeringen er historie.

KrF skal ta et naermest umulig valg, med ukjente konsekvenser for partiet. Når partilederen da er så trygg på hva som er rett, skal det mye til at partiet ikke stoler på det.