Randi Dyngeland
Men datteren ville ikke slåss i skolegården.
– Du hadde ikke lyst til å ta igjen. Det var der problemet lå, sier pappa Harald og ser bort på datteren.
– Nei, jeg hadde ikke det. – Jeg mente du burde det. Av og til er det den eneste måten bøller laerer på. Men du fikk jo respekt, sier pappa.
– Jeg trengte ikke gjøre så mye, men bare det at de visste at jeg gikk på en kampsport hjalp. Det gjorde at de etter hvert sluttet, sier Randi.
For foreldrene var det vondt å se datteren ha det ekstremt kjipt på skolen, og at hun slet med å tilpasse seg.
Har laert å reise seg igjen
Det har vaert stolte øyeblikk. Som da Randi tok svart belte. Eller da hun ble norgesmester for første gang.
Og det har vaert traurige situasjoner. Hele fire ganger har 20 år gamle Randi vaert operert for skader hun har pådratt seg i hånden, kneet og foten som taekwondoutøver.
– Men jeg har alltid kommet tilbake. Jeg vet en del om hva det vil si å føle seg nede, men jeg har laert at det går an å reise seg igjen. Oppveksten og karrieren har gitt meg en mental styrke der, sier Randi.
Miljøet i Keum Gang Taekwondoklubb på Nesttun ble en redning. Der var det ingen mobbing. Der var miljøet trygt. Randi fikk andre venner. Og hun laerte seg at det ikke er lov til å gråte i kamp mot en motstander. Det er å vise svakhet. Som kan utnyttes.
– Hadde jeg ikke hatt taekwondo i oppveksten, hadde jeg stort sett ligget på sofaen her inne, sier Randi og peker inn mot stuen.
Hvis hun møtte mobberne ...
Det vonde i barndommen har ført Randi frem til å bli én av to aktive damer på taekwondolandslaget. Dersom alt går veien, så kommer hun til OL i Tokyo i 2020. Men hva hadde hun sagt til guttene på barneskolen som mobbet og sparket om hun møtte dem igjen?
– Jeg har tenkt på det. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sagt.
Et år fikk hun en boksesekk til jul. Den ble hengt opp i stuen. Randi husker at hun forestilte seg at hun slo til mobberne når hun deljet løs på boksesekken.
– Jeg har fått ut mye aggresjon på den måten, og fikk utløp for en side ved meg selv jeg ikke helt kjente til. Fortsatt merker jeg at jeg kan bli overivrig på matten. Det er noe jeg jobber med den dag i dag.
Det at hun er blitt en profesjonell idrettsutøver er en seier i seg selv. Dersom Randi kommer til OL vil revansjen vaere naer komplett.
– Jeg tror hun kan klare det. Når Randi setter seg mål, så greier hun det, sier faren.