Kjaerlighet gjør halvblind

De som elsker EU er en av våre glemte minoriteter. Nå gir de lyd fra seg.

oppgave. Boken er proppfull av til dels overraskende fakta om alt som faktisk fungerer i Europa, til dels bedre enn hva vi har fått til i Norge.

MEN TEKSTEN LIDER av at kjaerlighet i det minste gjør halvblind. Jørgensen elsker EU så sterkt at han bagatelliserer åpenbare mangler og tar lett på den utkåredes mindre sjarmerende sider.

På den ene siden skriver han at EU ikke er så markedsliberalt som nordmenn flest tror. Allerede på neste side siterer han den store Europa-utredningen. Den konkluderte med at EØS-avtalen nettopp har påskyndet liberalisering og konkurranseutsetting.

JØRGENSEN UNDERVURDERER hvor dyp krisen i Hellas er, og hva det gjør med samfunnet på lang sikt at folk mister fremtidstroen.

Det virker ikke som han ser at den ideologiske dreiningen i retning nasjonalisme og antiglobalisme er en reaksjon på den ideologi som har preget EU. Han påstår at det er en myte at de påtvungne økonomiske reformene i kriselandene, hvor Hellas ble «reformert» hardest, var ideologisk drevet.

Men det var ikke tilfeldig at den forrige presidenten i EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, gikk rett til Goldman Sachs da hans periode i Brussel var over. Veien var dessverre sørgelig kort.

NÅR JØRGENSEN diskuterer utviklingen i Polen og Ungarn, virker det som om budskapet er at vi kan skru av alarmen, det står ikke så ille til som vi tror.

Han finner trøst i at Victor Orbáns Fidesz (bare?) fikk rett under 50 prosent av stemmene, men ser bort fra at høyreekstreme Jobbik i tillegg fikk 19 prosent. En halvblind observasjon.

LANGT STERKERE er kapitlene som drøfter behovet for et sterkt og samlet EU for å løse migrasjonspresset og sikre europeernes interesser i en verden der Kina og USA knives om hegemoniet.

Til tross for et uunngåelig katalogpreg når så mange fakta skal presses inn, gir boken derfor mye å tenke på, også for alle oss som nok kunne elsket et annet EU.