Vi tillegges et verdisyn vi ikke har
Civita
TIDLIGERE RÅDMANN i Bergen, Bjarne Jensen, skriver i et innlegg om eldrebølgen i BT 7. oktober at tenketanken Civita gjør seg til talsmann for et verdisyn han trodde var uhørt i det norske samfunnet. Han konkluderer med at vi mener at vi som borgere skal vurderes ut fra vårt bidrag til statsbudsjettet.
Men her tillegger Jensen oss et verdisyn vi ikke har. Selvfølgelig mener vi ikke at menneskers
verdi må vurderes ut fra hva de bidrar med til statskassen.
VI ER OPPTATT AV at offentlige utgifter og inntekter må tilpasses hverandre, og at det er gode vekstmuligheter for naeringslivet slik at vi sikrer gode velferdsordninger også for våre barn og barnebarn. Det er ikke snakk om å lage skremselsbilder, men om å innse at vi i årene fremover får en sterkere automatisk utgiftsvekst «Eg kunne like gjerne spurt nokre av prestane eg snakka med, har du nokon gong sett eit spøkjelse? Så brydde var dei, som om eg gjekk innanfor intimsona deira. Slikt snakkar vi ikkje om».
NO ER DET IKKJE vanskeleg for meg som biskop å seie utan atterhald at Den norske kyrkja og vi som gjer teneste der ikkje skammar oss over evangeliet og framleis trur på det som står i den nikenske truvedkjenninga om Jesus: «Han (...) stod opp tredje dagen etter skriftene og fór opp til himmelen, sit ved høgre handa åt Faderen, skal koma att i herlegdom og døma levande og døde, og hans rike skal vera utan ende.» på offentlige budsjetter. Dette er fullt håndterbart hvis vi planlegger for det tidlig.
VÅRE VURDERINGER baserte seg på fremskrivninger til 2060 i regjeringens Perspektivmelding fra 2017. Fremskrivningene viste at statsbudsjettet etter hvert vil gå med underskudd, og at underskuddene vil øke selv om det ikke gjennomføres nye satsinger eller saerlige standardforbedringer DERFOR TYKKJER EG det er leit at Randi Førsund ikkje opplever å ha fått tilfredsstillande svar på sine viktige spørsmål. Kan hende handlar dette om at både prestar og biskopar kjenner på ei viss famling og leiting etter dei rette orda når samtalen kjem inn på døden og det som ventar bortanfor grava. Det er mykje vi ikkje veit om det evige livet etter døden. Det vil vere noko heilt anna enn det vi kjenner til no, men ikkje mindre reelt, snarare tvert om.
Men noko veit vi, og det trur vi på, og det skal vi som prestar halde fram både sundag og kvardag.
EG TAKKAR Randi Førsund for innlegget og innen eksisterende velferdsordninger.
DET VIL VAERE veldig bra dersom den antatte underdekningen i hovedsak blir inndekket ved at vi jobber mer, blant annet ved å stå lenger i jobb, som Jensen peker på. Det krever politiske tiltak, og påvisninger av behovet for noen politiske justeringer er da også nettopp formålet med perspektivmeldinger. vil ta med meg hennar utfordring i samtalar med prestane og kyrkjelydane. Vi må bli meir frimodige og tydelege når vi forkynner evangeliet om det evige livet!
Førsund ber meg om å sette meg som mål å fylle kyrkjene i Bergen 1. påskedag, og det seier eg sjølvsagt ja til. Ho ber meg òg om å lage til ein Livets kafé midt i Bergen der det evige livet vert forkynt og der søkjande og truande kan stille spørsmål, kritiske og konstruktive. Eg er glad for å kunne seie at eit liknande forum for samtale finst allereie under vignetten «På troen løs» i Litteraturhuset. Der har vi enno ikkje tatt opp vona om det evige livet etter døden, men det bør vi nok gjere.