Da kreftspøkelset sto opp fra de døde

FOTO: PRIVAT

Jeg kan ikke velge om jeg får leve eller dø. Men jeg kan velge å ha det bra i mellomtiden.

Bergen JEG KLARTE GRADVIS å endre tankegang, og fikk frigjort energi jeg kunne bruke på meg selv, på familien min og på å komme i arbeid igjen. Perioden mellom behandlingen hos kloke dr. Wilhelmsen og tilbakefallet ser jeg på som en veldig fin tid. Jeg begynte å føle meg mer som meg selv igjen, fungerte bedre i jobben min, selv om jeg fortsatt jobbet redusert.

Vi reiste på ferier, hadde fine opplevelser og gode hverdager. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke kastet bort verdifull tid på å bekymre meg for noe som er ukontrollerbart. Tilbakefallet hadde kommet uansett.

DA JEG I SOMMER ble syk igjen, sa legen at sjansen min til å bli frisk var liten. Jeg følte at min verden raste fullstendig sammen. Uroen jaget vilt og fikk hver eneste celle i kroppen til å skjelve av skrekk. Jeg skal innrømme at da jeg satt på sykehuset hadde jeg lyst til å gi opp. Hvilket helvete måtte jeg gjennom nå? Og hvordan ville livet bli etterpå, dersom jeg kom meg gjennom dette? Jeg var redd for at jeg ville bli ødelagt av angst for ny kreft eller senskader. Kanskje var det bedre om jeg døde, og mannen min fikk seg ny velfungerende kone med to bryster, og barna en ny mamma?

JEG SÅ PÅ DE RUNDT MEG, hvor lei seg de ble. Jeg ble redd for at mannen min skulle distansere seg emosjonelt fra meg og gi meg opp allerede da. Jeg måtte endre tankene mine. Det ble vendepunktet, og jeg følte at jeg på magisk vis mobiliserte en styrke i meg selv som jeg ikke visste fantes. Jeg bestemte meg for å motbevise kreftlegens «dom». Det finnes solskinnshistorier. Ingenting er umulig, jeg kan bli frisk. Det er ikke sikkert at det er sant. Men jeg kan velge å tro det.

Jeg har ikke kontroll på min skjebne. Jeg får ikke velge den. Men jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til den. Dette kan ha to utfall. Jeg lever videre, eller jeg dør. Uansett, tiden fram til jeg vet utfallet skal ikke gå tapt fordi jeg ligger skrekkslagen og bekymret nede i kjelleren.

Tiden framover skal vaere så bra som mulig. Familien min skal ikke føle at de mistet meg allerede den dagen diagnosen ble satt. Vi skal leve, ta vare på hverdagsrutinene og hverdagsmagien. De små tingene, som å tenne lys, spille musikk, danse og le.

NÅR MÅLET ER å ha det godt, må jeg velge de nyttige tankene. Som at det forskes mye på brystkreft. At jeg får cellegift som tilsynelatende virker. Uhensiktsmessige tanker, som hvilke sanger som vil passe i min begravelse og om jeg vil få se barna begynne på skolen, er uinteressante tanker nå. Å deppe over situasjonen vil bare redusere livskvaliteten. Det har aldri vaert tydeligere for meg enn nå at mine egne tanker og følelser er avgjørende for hvordan jeg har det. Livet vil nok aldri bli det samme igjen, men jeg må ta ansvar for min egen lykke.

Det vil komme dårlige dager, men jeg sitter ikke og venter på dem. De får komme når de kommer. Jeg skal gråte mine tårer og tillate meg selv å ligge nede når jeg ikke klarer noe annet, men inntil videre lever jeg etter sitatet: «En dag skal vi alle dø. Men alle andre dager skal vi leve».