En annerledes festkveld
Her er strengt tatt ingenting å trekke.
jeg vaert borte i et mer lydhørt og veloppdragent publikum på Verftet. Under de roligste og mest akustiske partiene kunne du nesten høre en knappenål falle.
DET BLE EN BLANDING av de ferske låtene fra «Kulla» supplert med stoff fra det forrige albumet «Solar Plexus». En plate hun fikk Spellemannsprisen for i klassen indie. Selv om Thea Hjelmeland strengt tatt er umulig å sette i noen musikalsk bås.
Multikunstner er et begrep som i høyeste grad kan settes på Thea. Hun har skrevet musikk både for film og teater og drevet med performancekunst. Kanskje ikke så rart at deler av konserten ble fremført stående på et podium midt i lokalet.
KVELDEN BLE EN SALIG blanding av jazz, verdensmusikk, kveding, elektropop, visesang og alt imellom. Og merkelig nok fungerte det uansett sjanger. Fra hun startet med «Hands Off» fra den siste platen til ekstranummeret «Define» halvannen time senere.
Hun har en imponerende stemmeprakt og dynamikk. Bommet aldri på en tone og hadde full kontroll. I tillegg til å vaere vokalist spilte hun også elektrisk gitar, mandolin, dulcimer og keyboard.
DET NYESTE MATERIALET hadde et mer poppreg enn før. Noe som nok har sammenheng med at sorgprosessen som preget den forrige platen, nå har måttet vike for mer humørfylt og dansbar musikk. Låtene fra tre år gamle «Solar Plexus» hadde også fått en helt ny innpakning sammenliknet med den minneverdige konserten på Lille Ole Bull for tre og et halvt år siden. Da ble det seks hjerter fra denne anmelderen.
Den gang stilte hun på scenen med en ekstra musiker, mens hun nå hadde fullt band i ryggen. I stor grad de samme musikerne som medvirker på «Kulla». Det betyr Matias Tellez (gitar), Chris Holm (bass), Ivar Thormodsaeter bak trommene og Njål Paulsberg bak tangentene. Ingenting å trekke selvfølgelig.
Men strengt tatt er Thea Hjelmeland et helt lite band for seg selv.