Jo, lille Norge kan redde mange
Hvordan er flyktningkrisen i dag annerledes enn under andre verdenskrig?
styremedlem i Bergen Unge Venstre
skriver Martine Jordana Baarholm (FpU) i Bergens Tidende om hvordan Frps forslag om å ta inn faerre flyktninger «fungerer». Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan det å stenge grensene for flere tusen mennesker i nød kan betegnes som å «fungere».
Baarholm uttrykker en splittende retorikk gjennom utsagn som «vi i Norge», «de flyktningene» og «grunnløse asylsøkere». Slike holdninger gjør oss blinde for de enorme lidelsene som er hverdagen for naermere 70 millioner mennesker i 2018.
har Ulriken for familien og meg vaert et populaert sted å gå, men nå koster bruk av fjellet plutselig 29 kroner hver gang. VI KAN IKKE minimalisere strukturelle verdensproblemer gjennom å få dem til å handle om oss. Vi må klare å se forbi egeninteresser og fordommer for å avvikle den verste flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Vi trenger en holdningsendring, og vi trenger politisk vilje. Den danske forfatteren Carsten Jensen skriver følgende i «Kjellermennesker»:
Vi har ikke en flyktningkrise. Europa har opplevd flyktninger før og greid å håndtere millioner. Vi har en politisk krise, og den består ikke av avmakt, men
JEG BOR SØR av europeisk uvilje til å dele ansvaret for flyktningstrømmen.
I ÅR ER DET lagt opp til at vi skal ta imot 2120 kvoteflyktninger. FNs høykommissaer har foreslått at Norge skal ta imot 5000. Jeg håper regjeringen klarer å leve opp til FNs forslag, selv med Fremskrittspartiet i regjering.
Hvordan er flyktningkrisen i dag annerledes enn under andre verdenskrig? Bomber faller over syriske hjem og lekeplasser, 10 sykehus er blitt bombet på 10 dager i Aleppo, sivile blir utsatt for tåregass og slått med batonger, og tre millioner syriske barn har ikke opplevd annet enn krig. Hvorfor har ikke disse menneskene behov for beskyttelse mot overgrep?
HER HJEMME er vi privilegerte nok til at problemene dreier seg om bompenger og sukkeravgift. Baarholm (FpU) skriver i sin konklusjon at det er «umulig for oss som er så privilegerte å sette oss inn i de enorme humanitaere lidelsene som følger av krig og terror». Jeg håper hun tar grundig feil, og at vi klarer å forstå og hjelpe hverandre på tross av etnisk bakgrunn, religion, kontinent eller politisk holdning.