Det er en grense for alt
Brann burde ha forhindret at banneret med «Mind the gap» ble vist under kampen mot Lillestrøm.
AT FOLK FLEST, og ikke minst at LSK internt tar et oppgjør med slike ytringer, er uttrykk for at slike hendelser klart bryter med idrettens grunnverdier. Vi slår ikke dem som ligger nede for telling. At det rammet en uskyldig 22-åring, en som ble livstruende skadet og måtte amputere en fot, og som har måttet ta et avbrekk fra studiene, gjør hendelsen så grov.
I ettertid har far til Brann-supporteren uttalt at hans 22-årige sønn «hever seg over» saken.
EN SLIK SAK REISER en viktig debatt som vi må ta: I hvilken grad skal idrettssupportere få rom til å gi uttrykk for egne ytringer på kamparenaen? De verdier som idretten er baerer av, er delvis et produkt av at idrett speiler samfunnet og omvendt.
Slik kan idrettskulturen og verdiene den står for tolkes som en del av et større sosialdemokratisk danningsprosjekt. Supporter-kulturen inngår i et slikt bildet når fotballfans dyrker spillere som gir liv til verdier som rettferdighet, mot, respekt, lojalitet og vennskap.
MEN FOTBALLEN HAR også utviklet sin egen idrettsetikk. Publikum oppfører seg annerledes på en tenniskamp enn på en fotballkamp fordi det er ulike regler og kutymer i disse idrettsgrenene. Fotball på toppnivå handler om voldsomme kroppstaklinger, kroppsdueller som for utenforstående kan oppfattes brutale. Men det er slik fotballidretten spilles, og som fotballens regelverk tar høyde for.
SAMTIDIG VET VI at ledere, spillere og ikke minst «den tolvte spiller» til tider støtter opp under grove regelbrudd. Det er nok av eksempler på fans som fyrer opp under grove overtramp, og som slenger krenkende ord til motstanderlagets spillere og til medspillere. Det er gjerne de som dyrker myten om fotball som krigsmetafor.
Da er det fint å oppleve de gangene supportere hyller begge lagets spillere for gode idrettsprestasjoner. Det bidrar til å løfte kvaliteten på selve spillet.
DET ER OGSÅ SLIK at fotballen og dens supporterkultur representerer en etikk og logikk som skiller seg fra andre samfunnssektorer. Folk ville ha reagert umiddelbart dersom du hadde skreket noen saftige gloser eller omfavnet vilt fremmede i det offentlige rom.
På fotballarenaen er det tillatt. Her gis det rom for sterke meningsytringer og følelsesutbrudd. Og sannsynligvis er det behov for en slik arena i en hverdag mange opplever å vaere for kjedelig og konvensjonell. Men det forsvarer ikke den famøse «Mind the gap»-saken.
SUPPORTERKULTUREN har også endret seg med samfunnsutviklingen. Sosiologiprofessor Giulianotti viser til en dreining fra å tidligere vaere dominert av arbeiderklassen som dyrket sin lokale klubb, til å i dag utgjøre en mer uensartet gruppe og en mer overfladisk dyrkelse hos den øvre Professor ved Institutt for informatikk, Universitetet i Bergen middelklasse. Leser du Nick Hornbys selvbiografi, «Fever Pitch» (1992), hvor han skildrer sin besettelse for Arsenal fra han var barn på 1960/70-tallet og frem til voksen alder, møter du en autentisk naerlesing av en svaert maskulin og brutal supporterkultur, i likhet med fankulturer i andre europeiske land. I dag kan det virke som om det mannsdominerte supporterbildet er i ferd med å slå sprekker, ikke minst fordi stadig flere jenter deltar i idretten, men samtidig ser vi tilløp til grove ytringer hos fotballfansen.
I «MIND THE GAP»-SAKEN handlet det ikke om en idrettskamp mellom rivaler, verken mellom fotballag eller dets supportere. Saken handlet om noen supportere som sannsynligvis ikke har sett rekkevidden av hva de gjorde. Men mest av alt handler det om en helt alminnelig og uskyldig gutt og hans familie som ble krenket på det groveste, en som bare elsker fotball og som heier på sitt hjemmelag.