Fra dette guttelaget kom det flere toppspillere. Den beste av dem spiller ikke fotball lenger.
– Han kunne virkelig ha blitt noe stort, sier Kristoffer Zachariassen om kameraten.
Han husker dagen godt. Solen skinte over idrettsplassen i Skogsvåg, den talentfulle gjengen til Nymark var motstander. Januario Kalunga hadde spilt en god kamp, som vanlig.
Kvikk. Teknisk. Et godt rykk. Han var vanskelig å stoppe.
På samme guttelag som de nåvaerende toppspillerne Kristoffer Zachariassen, Jakob Glesnes og Øystein Øvretveit spilte på, var han den store stjernen. Den aller beste på et lag som på et tidspunkt var Norges beste i sin årsklasse.
Så smalt det i kneet. I solskinnet. Mot Nymark.
Ferdig
Rundt åtte år seinere tusler nå 24 år gamle Kalunga rundt på kunstgresset på Møhlenpris. Han har flyttet inn til byen, blitt laererassistent på en barneskole.
Fotballen han spiller med barna i friminuttet der, er nesten den eneste han er involvert i. Ellers følger han bare idretten på TV.
Han ser kampene til favorittlaget Barcelona, og de gamle lagkameratene herje foran tusenvis av tilskuere på norske fotballstadioner.
– De er fantastiske fotballspillere. Jeg ser ikke så mye på norsk fotball, egentlig, men jeg holder et øye med Kristoffer og Jakob. Jeg er glad på deres vegne, sier Kalunga.
Vel vitende om at kunne vaert ham.
Den beste
For før menisken ble ødelagt var Kalunga bedre enn dem. Zachariassen innrømmer det glatt, Glesnes også. Den angolafødte angriperen var det største talentet.
Han var fast på kretslaget. Og hvis han hadde hatt norsk pass på det tidspunktet, ville han antakelig spilt på landslaget også.
– Han var jo den desidert beste av oss. Han hadde det meste, egentlig. Fart, fysikk, teknikk og et godt overblikk. Vi trodde han kom til å nå lengst av oss. Han kunne virkelig ha blitt noe stort, sier Zachariassen.
Løv-Ham var interesserte i Kalunga, Brann også. Han var faktisk så het at klubber fra England hadde ham på blokken.
I uthevet skrift.
Til England
– Jeg ble oppdaget da vi spilte en turnering i Åsane, der jeg må ha gjort det ganske bra. Reading ble i alle fall interessert og ville ha meg over på et treningsopphold, sier Kalunga.
Han dro til London. Sammen med faren.
– Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var en fantastisk opplevelse, selv om det var veldig tøft. Jeg fikk spille mot Tottenham og Chelsea, jeg scoret mål og hadde to målgivende, forklarer sotrastrilen.
Samme år var Readings 16-åringer på treningsleir i Norge. Også da var Kalunga med.
– Han var jo to år yngre enn dem, men han klarte seg meget bra. Reading var jo en Premier League-klubb på dette tidspunktet, og de han trente med snuste på proffkontrakter. Det sier litt om hvor god han var, sier Reidar Sangolt, som var Kalungas trener i Skogsvåg.
Måtte opereres
Fremtiden så rosenrød ut. Kalunga tenkte at han kunne nå langt, kanskje han kunne leve av dette om noen år. Bli fotballproff.
Men den solfylte ettermiddagen på hjemmebanen i