Vi trenger ikke flere agentfortellinger

Revirkamp og tunnelsyn løser ikke mysteriet rundt kvinnen som ble funnet drept i Isdalen.

Postdoktor på prosjektet Strafferettens fortellinger, UiB

Ible en kvinne funnet død og forbrent i Isdalen. Saken ble raskt henlagt, og vi vil nok aldri få vite hva som egentlig skjedde. BT melder 6. oktober at et filmteam skal lage en tvserie basert på det som er kjent om kvinnen i Isdalen, med handling i et internasjonalt miljø. En tv-serie skal underholde publikum, og ikke oppklare saken, så det er positivt at produsentene er opptatt av fakta. Likevel er det betimelig å spørre hvordan serien vil påvirke oppfatningene av saken.

POLITIET KONKLUDERTE med selvmord. Andre mener det var drap. Noen tror at kvinnen var agent. Juristen Dennis Aske har skrevet en bok der han antyder at kvinnen kan ha vaert prostituert.

Det siste året har store aktører som NRK og BBC engasjert seg. Samtidig har det vaert mange bastante uttalelser om sakens fakta og få tegn til konstruktiv debatt. Det er lite fruktbart.

«Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største krimgåte». Aske har gått gjennom mange tusen sider med saksdokumenter og kilder, og kartlagt hvordan saken utviklet seg fra dag til dag frem til den ble henlagt. Han går langt i å tolke gåtefulle beviser som indisier på at kvinnen kan ha vaert prostituert. Han retter også søkelyset mot en person som beviselig forklarte seg falskt for politiet, og antyder at mannen kan ha vaert kvinnens hallik.

Aske er åpen om at han ikke har løst saken. Det mangler avgjørende bevis for at kvinnen var prostituert, og verken han eller andre vet sikkert hvordan eller hvorfor hun døde.

JEG ER ENIG I at det mangler noen vesentlige biter i puslespillet hans. For øvrig var jeg manuskonsulent for Askes bok, men jeg ga kun innspill til teksten og ikke til bevisvurderinger.

Samtidig er jeg overbevist om at Aske har levert den hittil mest omfattende gjennomgangen av beviser og saksdokumenter, og at hans bok forklarer flere spor på en mer overbevisende måte enn hva andre har gjort. Han går grundig inn på teoriene om selvmord og agentvirksomhet, men finner at omstendighetene i liten grad støtter slike hypoteser.

SELV OM VI IKKE trenger å vaere enige i alle slutningene han trekker, er Askes bok det naermeste vi har kommet en metodisk klar analyse av det politiet fant ut i 1970. Likevel har boken hans blitt avvist av andre som har engasjert seg i saken.

Produsent for den planlagte tv-serien, Sigurjon Einarsson, tror ikke på prostitusjonssporet. Han viser til historiestudent Cathrine Løvaas, som er rådgiver for tv-serien. Løvaas skal ha undersøkt Askes hypotese «nøye», og kommet frem til at det «finnes ingen bevis» for den.

Løvaas har tidligere kritisert Askes arbeid, uten å gå saerlig grundig inn på helhetsbildet som han presenterer. Hun må tydeligvis ha en annen og bedre forklaring, men den deler hun ikke med andre. Det ville vaere oppklarende hvis Løvaas kan presentere en plausibel forklaring på hva Isdalskvinnen drev med, i stedet for å uttale seg bastant om hva enkelte detaljer i saken skal tolkes som.

TORE OSLAND, FORFATTER av boken «Isdalskvinnen, Operasjon Isotopsy» og rådgiver for den kommende tv-serien, har også avvist prostitusjonssporet. Osland kan kalles en eksponent for det såkalte agentsporet, som går ut på at kvinnen i Isdalen var innblandet i etterretningsvirksomhet. I Oslands bok, som er gitt ut på eget forlag, settes kvinnen i Isdalen i forbindelse med etterretningsagenter i Moskva og New York.

Det er en skjønnlitteraer fremstilling som har lite grunnlag i fakta. Osland opptrer likevel som en slags ekspert på saken, og det er grunn til å spørre hva slags hendelsesforløp han mener at saksdokumentene og bevisene gir dekning for. Ser fiksjonsforfatteren Osland seg tjent med å holde liv i agentsporet?

NRK OG BBC har laget podkast-serier om kvinnen i Isdalen, men de unngår å nevne opplysninger som kommer frem i Askes bok. De ønsker åpenbart ikke at deres fremstilling skal påvirkes av informasjon som er innhentet av andre. Dette kalles også tunnelsyn.

For eksempel gir NRK rikelig med plass til journalisten Knut Haavik som dekket saken for VG i 1970, og som er tilhenger av agentsporet. Men Haaviks troverdighet svekkes av at Aske påviser at flere av VGs oppslag ikke hadde grunnlag i politiets etterforskning. Aske argumenterer godt for at VG overdrev da de skrev at det fantes syv–åtte falske pass. Det er uvisst hvorfor NRK ikke følger opp denne og lignende opplysninger i Askes bok.

ISDALSAKEN ER IKKE en straffesak, og enhver står fritt til å vurdere bevisene som finnes. Hvilken forklaring skal vi tro på når bevissituasjonen er uoversiktlig, og det finnes konkurrerende fortellinger om hva som egentlig skjedde? Hvis en fortelling om en straffbar hendelse inneholder begrunnede forklaringer på tekniske bevis, rimelige tids- og årsakssammenhenger, og for øvrig ikke står i direkte motstrid til andre etablerte omstendigheter i saken, vil den ofte bli vurdert som mer troverdig enn en fortelling som er usammenhengende, ufullstendig og som ikke gir plausible forklaringer på tekniske bevis. Det er ikke nok at en fortelling er velkomponert, men den må også fremstå som den beste forklaringen i lys av ytre omstendigheter.

PROFESSOR I RETTSVITENSKAP Eivind Kolflaath skriver at dersom bevisbedømmere må velge mellom konkurrerende forklaringer på et straffbart forhold, så bør de ikke søke bekreftelse for hypotesen de i utgangspunktet er mest tilbøyelige til å tro på. De bør heller konfrontere fakta som synes å skape problemer for hypotesen.

Det vesentlige er at man ikke kun leter etter støtte for det man allerede mener, men forsøker å forklare bevisene under ulike hypoteser. Denne metoden for bevisbedømmelse er en elementaer form for kritisk vurdering som kan vaere nyttig når vi vurderer styrker og svakheter ved de konkurrerende fortellingene om kvinnen i Isdalen.

MAN TRENGER IKKE TRO på prostitusjonshypotesen for å se at Dennis Aske er den eneste som åpent diskuterer hvilke beviser og indisier som taler for og imot hans egne slutninger. Likevel avviser eller ignorerer NRK, BBC, Osland og Løvaas både hypotesene og bevisgjennomgangen hans. Men revirkamp er sjelden et fruktbart utgangspunkt for å oppnå innsikt. Skal Isdalsaken diskuteres på et saklig grunnlag, så forutsetter det at aktørene anerkjenner styrker ved konkurrerende fortellinger. Åpenhet for velbegrunnede fakta kan – kanskje – få noe av tåken til å lette rundt isdalsaken. Vi trenger ikke flere myter og agentfortellinger.