Oktoberdans gjør Bergen til verden
Årets Oktoberdans fremstår som full av godbiter. Det var åpningsforestillingen Carousel et tydelig eksempel på.
går bort til instrumentene sine og forestillingen virkelig detonerer i en fargerik popkonstellasjon. Hvis du er på jakt etter en opplevelse som sier «det der kunne jeg virkelig ikke gjort bedre selv», er dette noe du ikke bør gå glipp av.
DET ER PRESISJON og selvsikkerhet i bevegelsene, og livemusikken gjør noe ekstra i kommunikasjonen både danserne imellom og mellom dansere og musikeren. Noen sekvenser i forestillingen er det fineste jeg tror jeg har sett av samtidsdans.
Også i år kan man møte på dans der man ikke forventer det, og det er anbefales å få med seg Ingri Fiksdal på bibliotekplassen, med lydspor av Lasse Marhaug og Jenny Hval. Garantert sprøtt og garantert noe nytt.
To ulike forestillinger tar for seg transseksualitet, som har vaert et opphetet debattema det siste året, både som en konkret, medisinsk diskusjon og som en mer teoretisk, feministisk debatt. Kan kunsten kanskje gjøre frontene mindre steile og forståelsen større?
Det er i alle fall beundringsverdig at festivalen klarer å fremstå som så politisk aktuell. Ikke bare med transspørsmålet, festivalen er også relevant når det kommer til krigs- og flyktningsituasjonen i verden.
JULI APPONEN KOMMER på Oktoberdans med et minimalistisk performanceforedrag der transkroppen blir sett på som en politisk slagmark. Den lokale Carte Blancheprofilen Daniel Mariblanca har tidligere stått bak en fotoutstilling med transkropper og har jobbet lenge med tematikken. I forestillingen «71BODIES 1DANCE» skal han danse ut alle inntrykkene fra møtene med 71 transpersoner fra hele verden.
Ellers lokker Teatergarasjen med både technospetakkel, en danseforestilling om alle låtene som har fått null i Melodi Grand Prix og samling av lyden fra elektroniske rullestoler. Bare å velge og vrake, altså.