Frøy Gudbrandsen

Med blå ledelse frem mot landsmøtet, kan diskusjonen om å forbli i opposisjon tvinge seg frem.

ET OVERVELDENDE FLERTALL i KrF synes å vaere enige om én ting: Partiet bør komme seg inn i regjering. Forslaget fra Hans Fredrik Grøvan om å bli vaerende i opposisjon har blitt sablet ned fra alle kanter. Men det minst populaere forslaget kan, til slutt, få betydelig støtte.

Dersom blå side i partiet beholder en ledelse inn mot landsmøtet, kan Grøvan vaere redningsmannen for dem som mener det vil vaere ødeleggende å gå i regjering med Frp.

Det virker å vaere en vesentlig forskjell mellom det som nå kalles blå og rød side. Blant dem som mener at det er riktig å gå i forhandlinger med Solberg-regjeringen, mener mange at det vil vaere til å leve med å gå mot venstre. Ikke alle som nå plasseres i kategorien blå er helt blå. Men de mener tidspunktet for å snu seg mot Ap er feil. De følger ikke Hareides argumentasjon. De mener gjerne at et sideskifte vil vaere et brudd på det som ble sagt i valgkampen.

SVAERT MANGE foretrekker åpenbart uavhengig av tid og sted å samarbeide med høyresiden. Ifølge tall fra Norsk medborgerpanel, er Høyre definitivt partiet KrF-velgerne liker aller best. Det finnes åpenbart også dem som ikke under noen omstendighet kan se for seg å gå i regjering med Ap.

Men gjengangeren blant tillitsvalgte er at tross alt er det verste å forbli der partiet står i dag.

PÅ DEN RØDE SIDEN virker dette å vaere noe annerledes. Der mener mange det nest beste er å forbli i opposisjon. De kan virkelig ikke forestille seg å gå i regjering med Frp. De er bare ikke med på det. Og tallene fra Norsk medborgerpanel viser at Frp er partiet KrF-velgerne virkelig misliker. Ser Hareide-siden at de ligger an til å tape kampen om å gå til Ap, kan de likevel avverge at KrF går i allianse med Sylvi Listhaug.

Grøvans forslag risikerer derfor å få større støtte enn det til nå har sett ut som.

MEN EN DEBATT på venstrefløyen om å forbli i opposisjon er det siste Knut Arild Hareide ønsker seg nå. Han har selv rangert det tredje alternativet som dårligere enn å gå inn i dagens regjering. I talen gikk han så langt som å si at partiet har to valgmuligheter: å gå i regjering med høyresiden eller venstresiden.

Skulle Grøvan få flertall, har Hareide ført partiet gjennom en voldsom høststorm til ingen nytte. Han vil rett og slett ha mislyktes. Han vil nok da velge å gå av, uten å ha oppnådd noe som helst i denne runden.

KrFs store problem med å vaere på vippen, er nettopp at partiet er så delt. Det problemet blir ikke mindre etter denne høsten. Derfor er det neppe til det beste for partiet om en skuffet venstreside skulle følge Grøvan.

GRØVAN HAR unektelig et poeng når han argumenterer for at det å forbli i opposisjon er mest i tråd med det partiet lovet før stortingsvalget. Partiet står mellom å bryte valgløftet om å gå i regjering med Frp, eller å felle statsministeren Hareide saerdeles tydelig pekte på.

Forslaget om å forbli i opposisjon hadde antakelig fått langt større støtte om ikke en samlet partiledelse hadde insistert på at nå skal partiet velge en side. Mange i partiet opplever det som genuint vanskelig å ta en beslutning nå. På begge sider er det usikkerhet om tidspunktet er rett. Og konsekvensen av valget er stor.

Grøvans forslag risikerer å få større støtte enn det til nå har sett ut som.

MEN DET SKAL noe til før dette scenarioet slår til. En betydelig andel av rød side må hoppe over til Grøvan-flanken. Det fordrer at sentrale personer på den røde siden aktivt oppfordrer til å hindre at KrF går i regjering med Frp.

Dersom å støtte hans forslag er eneste mulighet til å hindre at partiet går inn i Solberg-regjeringen, vil mange vaere fristet til å revurdere forslaget. For å hindre det, må Hareide sørge for at hans fløy beholder troen på at de vinner.