Trenerens fem vanskelige valg
HAN KAN STARTE med samme ellever i elleve kamper på rad. Så – helt plutselig – hiver Lars Arne Nilsen alle kortene i luften og stokker på nytt. Nilsen har vaert åpen på at det kan vaere bitte små detaljer som avgjør en vanskelig beslutning. Det kan gå på ren magefølelse, hvem som ser «skarpest» ut på trening eller hva han innbiller seg at motstanderens trener vil komme med av taktiske grep.
Ikke minst handler det om en helhet og en balanse. Hvert av de fem valgene kan vaere riktig hver for seg, men i sum kan det bli helt galt. Du finner ikke to mer ulike midtstoppere enn Christian Eggen Rismark og Bismar Acosta. Trønderen Rismark er en rolig, gjennomtenkt spiller med helt utpregede offensive egenskaper. Sammenlign ham gjerne med Erik Hoftun. Rismark liker å forsere fremover i banen, skape overtall og fordele baller. Men han er direkte langsom i sprint. Han er ikke like sterk defensivt som alternativet. Bismar Acosta er et lass med muskler fra andre siden av Atlanteren. Han er sterk, eksplosiv og besitter fortsatt fart. Han er nådeløs i duellspillet, men altså: Bedre defensivt enn offensivt. Slik komplementerer han kaptein Vito Wormgoor. Men vil Nilsen sjokkere og angripe Rosenborg, velger han Rismark.
Christian Eggen Rismark 40 % Bismar Acosta 60 % Vingene i Brann er ikke vinger, de er vingeklippede midtbanespillere med lassevis av defensivt ansvar. Ikke minst har de ganske forskjellige arbeidsoppgaver – Nilsens Brann har ingen symmetri i måten kantene skal angripe. De kommer sjelden samtidig, for å si det slik. Der har treneren gjort sitt valg i samtlige kamper: Gilbert Koomson spiller. På den andre siden, har det variert noe. Gilli Rólantsson er valget som utfyller Koomson, for den faerøyske kantspilleren er opprinnelig back og sluntrer aldri unna det defensive. Det gjør en kar som Deyver Vega, for eksempel. Daniel Braaten gjør stort sett som han får beskjed om, leverte en sterk 2. omgang mot Stabaek og er alternativet til Rólantsson.
Gilli Rólantsson
Daniel Braaten
75 %
25 %