Tolv år er lenge å vente på en revansj
Kommentator i Bergens Tidende ET JEG HUSKER best er smilerynkene til Knut Tørum. To stjerner i hele fjeset. Hvite tenner, blank skalle.
Og så husker jeg sangene. «Oh-ah-Sapara-say-oh-ah-Sapara». Steffen Iversen hadde en snusleppe på størrelse med den blå steinen. Han klarte så vidt å holde prisen på plass, for han smilte sånn. Snøvlet noe på trøndersk. Jeg husker ikke hva. Mikael Dorsin var der, mannen som selv etter 90 minutter og seier kunne se ut som en svensk greve lett indignert over utbyttet fra dagens fasanjakt. «Sha-la-la-la-la-la-la! Å – Rosenborg!» Trommer og trøndere i uskjønn forening.
DE VANT GULLET HER. På Stadion. Foran det som i dag heter Bob-tribunen. Marek Sapara blåste frisparket i mål. Dommeren blåste av kampen. Rosenborg laget leikarring. Hoppet og danset og drakk. Mens felt Z fyrte opp bluss og 18.000–19.000 bergensere stille vendte hjem.
Med hendene knyttet nede i bukselommene. Knokene har vaert hvite siden.
Brann var på vei opp og Rosenborg på vei ned. Det visste ingen da. Da hadde Rosenborg bare vunnet serien igjen. På Brann Stadion, tre runder før slutt. De knuste det beste Brann hadde. Et lag fullt av stjerner de hadde betalt flere titalls millioner kroner for. 1–3 endte det. Med selvfølgelighet og med en bergenser som trener.