Fremmedgjort i Disneyland
Temaer som kapitalismekritikk og hvithetstyranni er bra. Forestillingen er ikke like spennende.
innholdet seg litt og litt etter hver gang det blir sagt høyt. Den koselige tonen føles etter hvert mer og mer forvrengt og anstrengt.
I en lengre seanse går de rundt i salen og småsnakker med publikum, komplimenterer og fniser. Før uungåelig Snøhvit klikker av sitt eget flink pike syndrom og de lyse stemmene brått blir strenge, mørke og desperate.
Man forstår allerede i forestillingens fem første minutter hvordan dette vil gå.
IDEEN OM Å VRI på Disneys karakterer for å kritisere kapitalismen er langt fra nyskapende.
Det kjennes nesten litt forslitt, spesielt etter kunstnerens Banksys mangeårige kritikk av kommersielle symboler.
Den danske regissøren Christian Lollike var i Bergen under Festspillene for noen år siden, der forestillingen «All My Dreams Come True» skulle ta et «oppgjør med normalitetstyranniet».
Også han stilte spørsmål ved hva slags verdier fortellingene til Disney representerer. Den var mye villere enn dette.
HER FINNES DET LIKEVEL et ekstra lag med kritikk, en viktig dimensjon, som handler om kapitalismens mørke bakside.
Det handler om hvordan mange filippinske arbeidere utnyttes generelt, og i Disneyland i Hong Kong spesielt. Disneys prinsesser er oftest kritthvite og har nøyaktig like kropper. Utnyttelsen blir spesielt synlig, når man ser disse to skuespillerne i aksjon.
FORESTILLINGEN er relevant, og er rar på den gode måten.
Men likevel kjennes det ikke som budskapet er bearbeidet nok scenisk. Ideen deres når ikke potensialet som ligger i temaet, og fremmedgjøringen kunne vaert enda sterkere.
«Princess» er en del galskap, men langt fra nok.
ANMELDT AV CHARLOTTE
MYRBRÅTEN HAPPY I HAPPYLAND?: «Princess» er en del galskap, men langt fra nok, mener BTs anmelder.